|
Skoleopplegg
|
|
|
Var det mulig at det kunne finnes olje og gass under den norske havbunnen? Høsten 1962 måtte norske myndigheter ta stilling til spørsmålet. Et ukjent amerikansk oljeselskap, Phillips Petroleum Co., ønsket å lete etter olje og gass utenfor kysten av Norge. Samme høst meldte også store og kjente utenlandske oljeselskaper som Esso og Shell sin interesse.
Norges statshøyhet over norsk kontinentalsokkel for utforskning og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster ble proklamert 31. mai 1963. Det ble slått fast at Staten var grunneier. Bare Kongen kunne gi tillatelse til leting og utvinning.
Esso var det første oljeselskapet som begynte å bore etter olje utenfor kysten av Norge. Det halvt nedsenkbare borefartøyet "Ocean Traveler" ble slept fra New Orleans til Norge. Fartøyet begynte å bore den 19. juli 1966. Boringen skjedde på blokk 8/3, ca. 180 km sørvest for Stavanger. I løpet av 84 dager ble det boret ned til en dybde av 3.015 meter. Det ble ikke funnet spor av olje og gass. Prøvene som ble tatt underveis, viste at det fantes den type geologiske sedimentlag oljeleterne var på jakt etter.
 |
I mars 1965 ble det inngått avtale om deling av kontinentalsokkelen etter midtlinjeprinsippet mellom Norge og Storbritannia. Samme år ble det inngått en tilsvarende avtale mellom Norge og Danmark. Det ble utformet et juridisk regelverk for oljeutvinning.
Første konsesjonsrunde på norsk sokkel ble utlyst 13. april 1965. I august tildelte regjeringen 22 utvinningstillatelser for 78 blokker til oljeselskaper eller grupper av selskaper. Utvinningstillatelsen ga oljeselskapene enerett til undersøkelse, boring og utvinning på et bestemt geografisk område for et gitt tidsrom.
|
|
Våren 1968 fant Phillips Petroleum gass og gasskondensat på blokk 7/11. Videre boring viste at Cod-funnet ikke var stort nok til lønnsom produksjon. Ingen fant olje det neste året heller. Sommeren 1969 begynte oljeselskapene å gi opp. Shell og Elf var i ferd med å trekke seg fra videre oljeleting i Norge. Phillips Petroleum hadde lyst til å gjøre det samme.
Phillips Petroleum måtte uansett betale dyr leie for borefartøyet "Ocean Viking". Det ble derfor bestemt å bore en siste brønn på blokk 2/4. Boringen startet den 21. august 1969. Boret trengte etter få dager inn i en gasslomme. Olje og gass strømmet opp sammen med boreslammet. På grunn av risikoen for en ukontrollert utblåsing ble brønnen oppgitt og støpt igjen med sement fra topp til bunn.
"Ocean Viking" ble flyttet en kilometer, og mannskapet startet på nytt. Den 25. oktober trengte boret inn i et oljereservoar. Høststormer gjorde det vanskelig å gjennomføre produksjonstester. Under en storm i november måtte fartøyet rømme borestedet. Deler av mannskapet ble evakuert. Den 7. desember kunne "Ocean Viking" igjen fortsette med testingen. Da brønnen ble forlatt lille julaften i 1969, visste mange at det var gjort et gigantisk oljefunn.
I juni 1970 ble offentligheten kjent med at det var gjort et gigantisk oljefunn i Nordsjøen. Det var funnet en elefant. Dette er navnet oljeindustrien har på oljefunn hvor det kan utvinnes minst 500 millioner fat olje.
Den årlige oljeproduksjonen fra Ekofisk ville bli dobbelt så stor som det innenlandske oljeforbruket. Norge ville i løpet av få år bli et oljeeksporterende land. Det hadde ingen drømt om.
Bildet
viser Ekofisk-tanken klar til utslep fra Stavanger i juni 1973. På toppen av
tanken ble det bygd et ekstra dekk. Her ble det installert produksjons- og prosessutstyr.
Ferdig utbygd ble tanken hjertet i oljeproduksjonen på Ekofisk.
Tanken ble bygd for midlertidig lagring av inntil 1 million fat olje i perioder med dårlig vær. Phillips Petroleum tok en dristig beslutning om å bygge lagringstank i betong våren 1971. Det franske firmaet C. G. Doris sto for konstruksjonen. De to norske entreprenørene Ing. F. Selmer og A/S Høyer Ellefsen fikk betydelige oppdrag med støpingen av tanken.
Det ble benyttet glideforskaling og kontinuerlig støping. Tanken ble liggende dypere i sjøen i takt med framdriften i byggingen. Da den ble slept fra Stavanger til Ekofisk, hadde den et dyptgående på 60 m. Den ble plassert på bunnen på 70 meters dyp. Tanken var den største flytende betongkonstruksjon i verden til da, men ble siden forbigått av Condeep-plattformene.
|
Ekofisk-feltet
ble bygd ut skrittvis. Det var første gang et oljefelt ble bygd ut så langt
til havs i et værhardt område. Høsten 1970 ble det gitt tillatelse til å drive
prøveproduksjon på Ekofisk fra det oppjekkbare borefartøyet "Gulftide".
Testproduksjonen startet i juni 1971.
Det pågikk oppbygging av faste installasjoner gjennom flere år. I 1973 var opp mot 1.000 personer i arbeid ute på Ekofisk. I desember 1974 kunne de første faste anleggene tas i bruk.
Det ble funnet flere mindre felt i området rundt Ekofisk. Også disse ble etter hvert bygd ut og koblet til Ekofisk-senteret. Først i 1980 var Ekofisk-feltet ferdig utbygd. Oljeproduksjonen steg fra 10.000 fat/døgn i 1971 til 427.442 fat/døgn i 1980.
|
|
De ti oljebud Et enstemmig Storting vedtok i juni 1971 grunnsteinene i den fremtidige oljepolitikken. Dette ble utformet som "10 oljebud": 1.
All virksomhet på norsk sokkel skulle foregå under nasjonal styring og
kontroll. |
Norske myndigheter hadde utformet et rettslig fundament før oljeletingen begynte i 1966. For øvrig gikk offisiell politikk ut på å vente og se. Det ble overlatt til utenlandske oljeselskaper å risikere millioner av kroner på leting i Nordsjøen.
Ekofisk-funnet ble et vannskille i norgeshistorien. Stimulert av EU-striden i 1972 og sterke rød-grønne politiske strømninger, viste Stortinget stor handlekraft for å sikre nasjonale interesser på norsk sokkel. Stortinget vedtok i 1971 at det skulle bygges opp en norsk oljeindustri og petroleumskompetanse. Statsoljeselskapet Statoil og Oljedirektoratet ble opprettet i 1972. Fra nå av ble særlig Statoil, men også Norsk Hydro og Saga Petroleum, favorisert ved tildeling av nye lisenser på sokkelen.
Den 14. juni 1972 vedtok Stortinget opprettelsen av Statens oljedirektorat. Det nye direktoratet fikk stor myndighet i saker som gjaldt oljeleting og utnyttelse av olje og gass på norsk kontinentalsokkel.
Oljedirektoratet fikk ansvaret for de langsiktige tekniske og geologiske analyser og for den fremtidige forvaltningen av petroleumsressursene. Direktoratet fikk også ansvaret for at selskaper med utvinningstillatelse håndhevet de til enhver tid gjeldende sikkerhetsforskriftene for boring og produksjon av olje og gass.
|
|
De utenlandske oljeselskapene valgte å etablere seg i Stavanger da leteboringen startet i 1966. Frakt av proviant og utstyr fra forsyningsbasene til borefartøyene ute i Nordsjøen var lettvint. Dessuten hadde byen god flyplass og 18-hulls golfbane. Etter Ekofisk-funnet slo stadig nye olje- og serviceselskaper seg ned i Stavanger. Stortinget bestemte i 1972 at kontorene til Oljedirektoratet og Statoil også skulle legges dit.
Stavanger ble landets oljehovedstad. Det fulgte stor aktivitet og mye penger med den nye virksomheten. Stavanger kommunes skatteinntekter fra personer og firmaer med tilknytning til olje økte fra 3 prosent i 1971 til 30 prosent i 1980. Etter hvert begynte andre kommuner langs kysten å presse på myndighetene for å få oljevirksomhet til sin kommune.
|
Staten var bestemt på å engasjere seg på alle plan i oljevirksomheten. Statoil ble opprettet for å oppfylle dette målet i 1972. Det halvstatlige Norsk Hydro var deltager i Nordsjøen fra starten. Saga Petroleum levde lenge i skyggen av de to andre.
Norsk Hydro blir oljeselskap
Norsk Hydro deltok i oljeletingen fra starten i 1965. Hydro fikk et gunstig tilbud om eierandeler i den franskdominerte Petronord-gruppen. Denne gruppen hadde eierandeler i Ekofisk-feltet. I 1971 oppdaget Petronord-gruppen Frigg-feltet. Før 1980 var olje-og gassproduksjon blitt det viktigste forretningsområdet i Norsk Hydro.
Saga Petroleum
I 1972 gikk en rekke norske industriselskaper og rederier sammen om å opprette oljeselskapet Saga Petroleum. Navnet ble valgt fordi stifterne mente oljeperioden ville komme til å bli like viktig i norsk historie som vikingtiden. Det nye selskapet drømte om å bli tildelt større eierandeler på sokkelen. De første årene var resultatene beskjedne. Saga Petroleum skulle hevde seg i forhold til Norsk Hydro på den ene siden, og det nye statselskapet Statoil på den andre.
Statoil fikk det beste såkornet
Stortinget bestemte i juni 1972 at det skulle opprettes et nytt, helstatlig oljeselskap. Statoil hadde som mål å bli et fullt integrert oljeselskap så raskt som mulig. Selskapet skulle drive oljeleting, stå for produksjon av olje og gass, transport, foredling og markedsføring av petroleumsprodukter. Flertallet på Stortinget valgte ved alle viktige korsveier i oljepolitikken på 1970-tallet, å favorisere Statoil i forhold til andre norske oljeselskaper og de utenlandske selskapene
|
Petronord-gruppen,
hvor det franske oljeselskapet Elf var operatør, fikk lete- og utvinningstillatelse
for blokk 25/1 i 2. konsesjonsrunde i 1969. Leteboringen på blokk 25/1 startet
i april 1971. Oljeleterne fant et stort gassfelt. I april 1972 ble Frigg-feltet
erklært for økonomisk drivverdig. Utvinnbare gassmengder ble anslått til 200
milliarder Nm3. Frigg-feltet var det største gassfunn som til da
var blitt gjort i Nordsjøen.
Grenselinjen mellom Norge og Storbritannia gikk midt gjennom Frigg-reservoaret. Det skapte problemer for eierne på begge sider av grenselinjen og for den norske og britiske regjeringen.
Hvor stor del lå på norsk side og hvor stor del på britisk? En prosents endring i norsk eller britisk favør var verdt millioner av kroner. Skulle reservoaret utnyttes i fellesskap av eierne på begge sider av grenselinjen, eller skulle de fritt kunne tappe ut gass på hver sin side?
Frigg-funnet ble en prøvestein på om Norge og Storbritannia kunne bli enige om å produsere gassen sammen, med felles installasjoner på begge sider av grenselinjen. Det ble ført forhandlinger mellom eierne og de respektive land om unitisering av Frigg-feltet i flere år. I 1976 undertegnet Norge og Storbritannia en egen Frigg-avtale om felles utnyttelse av funnet. Leveransene av gass fra Frigg-feltet til St. Fergus i Skottland begynte i september 1977.
|
Sommeren
1971 oppdaget Shell og Esso det store oljefeltet Brent på britisk sokkel. Feltet
lå øst for Shetland og nær den norske grenselinjen. Geologene mente reservoaret
gikk inn på norsk sokkel. Shell og Esso søkte om utvinningstillatelse på norsk
side, men fikk avslag fra den norske regjeringen.
Etter lengre forhandlinger tildelte norske myndigheter lisensen for blokkene 33/9 og 33/12 i august 1973. Det amerikanske oljeselskapet Mobil ble valgt som operatør. Det nye statsoljeselskapet Statoil ble favorisert ved tildelingen. Selskapet fikk en eierandel på 50 prosent.
Boringen av den første brønnen begynte i desember 1973. To måneder senere kunne Mobil sende ut en pressemelding om at det var gjort et stort funn. Oljefeltet fikk navnet Statfjord, og det sto ikke i forbindelse med Brent-reservoaret på britisk side. Statfjord-feltet var verdens største oljefunn offshore.
Statoil var blitt tildelt en eierandel på 50 prosent i det som skulle vise seg å bli Nordsjøens største oljefelt. Når produksjonen kom i gang, ville det gi både Statoil og statskassen enorme inntekter. Statoil utviklet sin kompetanse og organisasjon i takt med utbyggingen av Statfjord-feltet.
Allerede rundt 1980 var Statoil blitt et fullt integrert oljeselskap. Statoil var den største eieren på norsk sokkel. Selskapet var en av de største selgerne av råolje på verdensmarkedet, og ville bli en stor eksportør av naturgass til det europeiske kontinent.
|
Nordsjøoljen
ville gi landet store inntekter, men hva skulle pengene brukes til? I en stortingsmelding
fra 1974 gikk regjeringen inn for et "kvalitativt bedre samfunn".
Det skulle gjennomføres nye sosiale reformer. Bosettingen i distriktene skulle
prioriteres. Kulturpolitiske formål skulle tilføres ressurser.
En rekke tiltak ble gjennomført. I 1975 vedtok Stortinget en opptrappingsplan for jordbruket som skulle løfte bøndene opp på industriarbeiderlønn. Samtidig bidro Staten til lønnsvekst innen industrien. Oljepengene ble også brukt til å berge næringslivet gjennom den økonomiske krisen på 1970-tallet. Bedrifter i vanskeligheter fikk store lån og tilskudd fra myndighetene.
Stortinget var i 1970-årene opptatt av å sikre nasjonal sjølråderett over oljeressursene. Virksomheten skulle fornorskes. Utenlandske oljeselskaper ble avspist med mindre eierandeler på sokkelen enn tidligere. De ble også presset til å hjelpe nye norske selskaper med å bygge opp oljekompetanse.
Etter 1973 fikk Statoil minst 50 prosents eierandel i alle nye blokktildelinger. Da "gullblokken" ble tildelt i 1978, var det rent norsk eierskap. Statoil ble operatør og fikk en eierandel på 85 prosent. Norsk Hydro fikk 9 prosent og Saga 5 prosent. Det ble gjort et større oljefunn, og feltet fikk navnet Gullfaks. Oljeproduksjonen kom i gang i 1986.
Den største favoriseringen av norske oljeselskaper skjedde ved tildelingen av blokker i 4. konsesjonsrunde i 1979. I tillegg til harde økonomiske betingelser måtte de utenlandske selskapene forplikte seg til å overføre oljeteknologi og investere i forskning og utvikling i Norge.
|
Oljeboring nord for den 62. breddegrad var et politisk stridstema gjennom hele 1970-tallet. Arbeiderpartiregjeringen ville starte leteboring i 1977 og fikk støtte fra Høyre. Fylkestingene i de tre nordligste fylkene sluttet opp om planene. De mente oljevirksomheten ville gi nye arbeidsplasser og utbygging i distriktene. Fiskeriorganisasjonene, miljøbevegelsen, SV og mellompartiene fryktet både de miljømessige og økonomiske konsekvensene av å utvide leteområdet.
Også internt i regjeringen var det uenighet. Miljøverndepartementet fikk utsatt boringen i ett år på grunn av manglende oljevernberedskap. Den ukontrollerte utblåsingen på Bravo-plattformen i 1977 førte til ytterligere to års utsettelse. Først i 1980 ble det satt i gang leteboring nord for den 62. breddegrad.
|
Under
vedlikehold av en brønn mistet mannskapet kontrollen. Den 22. april 1977 kom
den første ukontrollerte utblåsingen på norsk sokkel. De profesjonelle brønndrepere
Red Adair og "Boots" Hansen ble fløyet inn fra USA for å temme brønnen. Etter
åtte dager, den 30. april, klarte de det.
Bildet er fra utstillingen, og viser Red Adairs gullkofferter, som han hadde
ferdigpakket til enhver tid for å kunne rykke ut i løpet av minutter
til utblåsninger over hele verden.
Dette var den største mediebegivenhet til da i Norges-historien. Få timer etter at nyheten ble kjent, begynte pressefolk fra hele verden å strømme til Stavanger.
Pressekorpset konstaterte at det sto dårlig til med oljevernberedskapen. Skadene etter utblåsingen ble heldigvis mindre enn fryktet. Oljeflaket løste seg opp, og oljen ble oppløst før den nådde strendene rundt Nordsjøen. Debatten som fulgte om miljømessige konsekvenser, førte til at leteboringen utenfor kysten av Nord-Norge ble utsatt i to år.
|
Den 27. mars 1980 kl. 18.30 kantret hotellfartøyet "Alexander Kielland" i Ekofisk-området. En av de fem bæresøylene brøt tvert av på grunn av utmattingsbrudd i et stålstag. Ulykken var en av de verste i norgeshistorien. I alt 123 mennesker omkom.
I timene etter kantringen deltok sju fly og 19 helikoptre fra Norge, Danmark, Tyskland og Storbritannia i letingen etter overlevende og omkomne. Dessuten var ni marinefartøyer og 71 sivile fartøyer fra hele Nordsjø-området med i redningsaksjonen. Til tross for dårlig vær ble 89 mennesker berget.
Ulykken førte til nye og skjerpede krav til borefartøyer. Det ble innført bedre rutiner for beredskap og utviklet mer effektivt redningsutstyr.
LO organiserte arbeiderne på de første letefartøyene. Da produksjonen fra faste installasjoner kom i gang, ble denne posisjonen svekket. De utenlandske oljeselskapene var kjent for sin uvilje overfor fagforeninger og forsøkte å hindre LO i å etablere seg.
  |
Oljeselskapene ønsket lokale husforeninger uten tilknytning til hovedorganisasjonene. Ekofisk-komiteen var en slik forening – dannet av Phillips-ansatte i 1973. Men komiteen søkte snart kontakt med andre. I 1977 gikk den sammen med fagforeningene fra Mobil og Elf og opprettet Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS). LO svarte på utfordringen ved å danne Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF).
Mange faggrupper i Nordsjøen mente de hadde fordeler av å stå utenfor LO. OFS’ kamplyst og streikevilje ga lønnsmessig uttelling og trakk til seg stadig flere medlemmer. Mot slutten av 1980-tallet ble det færre konflikter i Nordsjøen. Samtidig klarte NOPEF å styrke sin posisjon på sokkelen.
Før 1978 var det få arbeidskonflikter i Nordsjøen. I årene som fulgte gikk oljearbeiderne til streik langt oftere enn andre yrkesgrupper. En del av streikene var reaksjoner på dårlige arbeidsforhold og autoritær arbeidsledelse. Andre var knyttet til lønns- og tariffspørsmål. Mange av dem resulterte i store lønnstillegg – særlig på begynnelsen av 1980-tallet.
Myndighetene mislikte både streikene og smitteeffekten av det lønnsnivået som ble oppnådd. Regjeringen svarte med utstrakt bruk av tvungen lønnsnemnd. Det ble dessuten lagt press på oljeselskapene for å få dem til å begrense lønnsveksten.
|
|
Rundt 1980 mente de borgerlige partiene på Stortinget, og særlig Høyre, at Statoil var i ferd med å bli altfor mektig på norsk sokkel. Willoch-regjeringen overtok styringen av landet høsten 1981. Begrensning av Statoils makt ble en hovedsak. Norsk Hydro og Saga Petroleum fikk bedre betingelser enn før. Også de utenlandske oljeselskapene følte at de fikk mer armslag. Arbeiderpartiet mente at diskusjonen etter hvert bare gjaldt spørsmålet om hvor liten Statoil skulle bli.
Det var mange harde politiske trefninger i disse årene. En av de største fant sted i Stortinget i juni 1984. Da ble det bestemt at deler av statens eierandeler i oljevirksomheten, som ble håndtert av Statoil, skulle kanaliseres direkte til staten. Statoil fikk imidlertid beholde juvelen i kronen; sin 50 prosents andel i Statfjord-feltet.
Når skulle Statoil overta som operatør for Mobil på Statfjord-feltet? I mai 1984 da Statfjord C ble døpt av Dronning Sonja (Se bilde) raste debatten om når Statoil skulle overta som operatør for Statfjord-feltet. Arbeiderpartiet mente at Statoil skulle overta så raskt som avtalen ga anledning til. Willoch-regjeringen ønsket å utsette tidspunktet. Etter mye politisk dramatikk utover høsten gjorde Stortinget i desember 1984 vedtak om at Statoil skulle overta som operatør. Det skjedde fra 1. januar 1987.
|
I 1980-årene ble det oppdaget nye, store gassreserver på norsk sokkel. Norge er den tredje største gassprodusenten i Europa. Sammen med Russland, Algerie og Nederland er landet i dag en av hovedleverandørene av gass til det europeiske kontinentet. Den norske markedsandelen er 20 prosent av total gassimport til de europeiske OECD-landene. Denne andelen vil vokse i det neste tiåret. I det nye århundre vil Norge eksportere mer gass enn olje.
Troll-feltet
ble oppdaget i 1979. Det inneholder 1.300 milliarder kubikkmeter gass. Da
Troll begynte å levere gass til Europa i 1996, ble Norge en av verdens
viktigste energileverandører. Hvert år produseres det 3,5 ganger
mer energi fra Troll enn fra alle vannkraftverkene i Norge.
I 1986 ble de første langsiktige avtalene for salg av Troll-gass undertegnet med kjøpere på kontinentet. De forpliktet seg til å kjøpe 1.000 kubikkmeter gass i løpet av 30 år. Troll-avtalene var volumkontrakter. De store gassvolumene skal leveres fra Sleipner- og Troll-feltet. Men også gass fra andre felt blir levert under Troll-paraplyen. I 2005 har Norge forpliktet seg til å eksportere 76 milliarder kubikkmeter gass.
Mer om Troll-plattformen her
|
Oljebransjen
er konservativ. Etterspørselen har vært dynamoen for den teknologiske
utviklingen i offshore-industrien. I perioder med stabil høy oljepris
har viljen til å prøve ny teknologi vært liten.
Offshore-teknologien de utenlandske oljeselskapene hadde med seg til Nordsjøen rundt 1970 tålte ikke naturkreftene særlig godt. De store funnene ble dessuten oppdaget på dypt vann. Etter at oljeprisen ble firedoblet i 1973 var det lett å skaffe penger til utvikling av ny teknologi. Produksjonplattformer i betong er et godt eksempel på en teknologisk nyvinning fra denne perioden.
Prisøkningen i 1980 ble en sovepute for vilje til nyskaping. Kjent teknologi ga tilfredsstillende avkastning. Myndighetene ønsket at oljeselskapene skulle bidra til jevn produksjon og investeringer for å sikre sysselsettingen i verkstedindustrien.
Etter oljeprisfallet i 1986 ble mange oljeutbygginger ulønnsomme. Oljebransjen fikk kniven på strupen. Det ble behov for ny teknologi som ga lavere investeringer og driftskostnader. Fjernstyrte undervannsinstallasjoner og produksjonsskip fikk gjennomslag. De store betongkolossene kunne ikke lenger konkurrere.
|
Oljevirksomhetens andel av landet brutto nasjonalprodukt (BNP) økte fra 3 prosent i 1975 til nesten 20 prosent i 1980. I 1986 falt. Da oljeprisen falt fra over 30 dollar til under 10 dollar fatet i 1986, ble oljeinntektenes andel av BNP redusert til 9 prosent i 1988. I 1990-årene har oljeinntektene utgjort rundt 15 prosent av BNP.
Prisfallet i 1986 viste at velferds-Norge var avhengig av et sterkt OPEC som klarte å opprettholde en høy oljepris. Statens inntekter fra skatter og avgifter fra petroleumssektoren falt fra 69 milliarder kroner i 1985 til 14 milliarder kroner i 1988.
|
I 1990 var oljeselskapene ansvarlige for 20 prosent av Norges utslipp av klimagasser. Mesteparten kom fra gassturbiner som produserte elektrisk kraft på plattformene. Mye kom også fra brenning av gass under oljeproduksjonen.
På dette tidspunktet ble det stor internasjonal oppmerksomhet omkring klimagasser. Norge innførte en avgift på CO2-utslipp i 1991. I årene som fulgte sluttet Norge seg til flere internasjonale klimakonvensjoner. Kyoto-protokollen fra 1997 forpliktet Norge til å redusere CO2-utslippene med seks prosent innen år 2012.
De nye avgiftene gjorde det lønnsomt for oljeselskapene å utvikle ny teknologi for å begrense utslippene. Større produksjon på sokkelen førte likevel til at de samlede utslippene var konstante gjennom hele 1990-tallet.
Naturkraft
fikk konsesjon for bygging av gasskraftverk på Kårstø og
Kollsnes i 1996. Planene ble møtt med stor motstand. Med lave strømpriser
og strenge krav til CO2-rensing var det dessuten tvilsomt om kraftverkene
ville bli lønnsomme.
I 1999 søkte Industrikraft Midt-Norge om tillatelse til å bygge gasskraftverk på Skogn. Kraftverket skulle slippe ut 2,2 millioner tonn CO2 pr år – tilsvarende fem prosent av Norges samlede utslipp. Det var sterk politisk uenighet om denne saken. Bondevik-regjeringen ville avvente mer miljøvennlig teknologi. Flertallet på Stortinget ville overprøve Forurensingstilsynets utslippskrav og gi tillatelse til utbygging.
 |
||
|
