Sagbruk og treforedling

Introduksjon: Skogen som ressurs

Skogen er en av våre viktigste naturressurser. I århundreder har skogen gitt materialer til hus, fremkomstmidler og redskaper. Selv i dag vil de fleste nordmenn helst bo i hus laget av tre. Skogen er det eneste råstoffet sagbrukene bruker.

For vel 100 år siden ble skogen leverandør til en helt ny industri, treforedlingsindustrien. Treforedlingsindustrien er basert på tømmer som ikke kan brukes til saging. Trevareindustrien omfatter først og fremst sagbruk og høvlerier. Disse foredler skogbrukets produkter, og leverer råvarer til bygg- og trevarefabrikker og innrednings- og møbelindustrien. De leverer også avfallsprodukter videre til treforedlingsindustrien. Trevareindustrien sysselsetter over 20 000 mennesker i Norge.

Treforedlingsindustrien er nært knyttet til skogbruksnæringen og trevareindustrien, men også til den kjemiske industrien. Treforedlingsindustrien kan deles inn i masse- og cellulose-industrien, som lager råstoffet for papp- og papir-industrien. I overkant av 10 000 mennesker er sysselsatt i treforedlingsindustrien.

Hvert år blir det tatt ut ca 10 millioner kubikkmeter tømmer fra de norske skogene. Av dette går ca halvparten til sagbrukene, men de selger i underkant av halvparten av dette igjen til treforedlingsindustrien. Barken brukes til biobrensel samt litt til havekulturer. Treforedlingsindustrien er den største forbruker av trevirke.
Den gangen da de bare kunne lage huggenbord eller lafte et hus av rundvirke, gikk 70-90% av virket tapt. I dag nyttiggjøres alt virke som blir tatt ut av skogen unntatt grenene, men det arbeides med å finne frem til lønnsomme metoder for også å utnytte dem til biobrensel.

Det er ingen fare for at den norske skogen skal bli uthugget. Det står over dobbelt så mange kubikkmeter skog på rot i dag som det gjorde i 1925. Dette skyldes i første rekke god planlegging i avvirkningen og at for hvert tre som hugges, blir det plantet tre nye.

Finn mer om trevareindustrien og treforedlingsindustrien her!

Sagbruk og trelasthandel i Norge fra 1400-tallet til i dag

De første oppgangsagene kom til Norge på slutten av 1400-tallet. Innenlandsk forbruk og eksport av skårne bord kunne starte. I tiden forut for dette ble det laget huggenbord, det vil si bord som var kløvet med øks og kiler. Av en stokk fikk man to bord, et på hver side av margen. Dette var naturligvis en enorm sløsing med virket.

Helt frem til siste halvdel av 1700-tallet var det bare vanndrevne, enbladete sager som var i bruk. All sagskur ble gjort som gjennomskur. Det vil si at hele stokken ble delt opp i bord og planker ferdige for salg. Kantingen ble eventuelt gjort av sluttbrukeren.

På slutten av 1700-tallet ble det var mulig å lage tynne valsede sagblad. De tynne valsede bladene gav penere bord og betydelig tynnere sagsnitt slik at man fikk flere bord ut av stokken. De tynne sagbladene var også betydelig lettere å dra, slik at det kunne brukes flere blad i sagen. Disse sagene ble kalt "silkesager".

I 1854 vedtok Stortinget å oppheve sagbruksprivilegiene fra 1. januar 1860. Etter det skjedde det mange store tekniske forandringen innen sagbruksvirksomheten. De fleste vanndrevne oppgangsagene ble nedlagt. De nye dampsagene overtok.

En del av de vanndrevne sagene som levet videre fikk turbin i stedet for vannhjul. Dampsagene kunne legges ved elvemunningen fordi de ikke var avhengig av fossefall. Tømmeret kunne fløtes til bruket, og utskipningen kunne foregå rett fra bruket. Dampmaskinene brukte sagflis som det var stort overskudd på, til brensel. Det meste av utstyret til dampsagene ble laget i Norge. Myrens Verksted, Kværner Brug, Christiania Maskinverksted o.a. hadde hatt seks år på å forberede seg til det som skulle komme. Dampmaskinene kunne bygges tilstrekkelig store til at de kunne drive et eller flere rammepar med mange blad. Også rammesagene ble betydelig forbedret.

De første rammesagene ble bygget delvis av tre og delvis av jern. Fra 1870-årene ble hele rammesagen bygget i jern. Rammesager var i bruk her helt inn i 1990-årene. Alle store og mellomstore bruk hadde rammesager. Sirkelsagene kom på slutten av 1700-tallet men ble ikke tatt i bruk i Norge før mange år senere. Fra 1840-årene var det flere bruk som hadde sirkelsager til kanting av ferdig skårne bord og planker. Problemene med å bruke store sirkelsager til tømmerkanting og skur var mange og vanskelige å løse. Fra 1880-årene var sirkelsager vanlige til tømmerkanting og kløving ved de mindre brukene og bondesagene.

Sagbruksprivilegiene av 1680

Før 1688 var i praksis all sagskur fri. Adelen hadde gjort en del forsøk på å få enerett på sagbruksdrift, men lykkes ikke med det. Derimot hvisket borgerskapet noen ord i kong Christian V's øre at dersom borgerne i byene fikk enerett på å drive trelasthandel og tilliggende virksomheter, ville kongens inntekter bli mere visse. Som alle andre konger trengte også Christian V penger. Embetsmennene kunne videre fortelle at det var stor fare for at de norske skogene ville bli uthugget dersom det hele fikk fortsett som hittil. Dermed var alt lagt tilrette for en forordning. Som hovedgrunn for å innføre forordningen ble anført faren for skogenes ødeleggelse. Alle sager skulle registreres. Av de vel 1200 sagene som eksisterte, var det bare 664 som fikk privilegium til å fortsette. Hver sag kunne skjære et bestemt kvantum, en bestemmelse som ikke ble overholdt. Bare byborgere kunne eie og drive sagbruk og trelasthandel. I premissene for forordningen står det også at bøndene solgte trelasten alt for billig til de "hollandske lurendreiere". Ved å innskrenke produksjonen kunne prisen settes opp. Det ser ut til at dette virkelig skjedde. Avgiften, hvert tiende bord, samt eksporttollen var en av de viktigste inntektene fra Norge til kongen. Kvantumsbestemmelsene ble opphevet i 1795. Det ble også etter hvert tillatt med enkelte bondesager som bare kunne skjære virke fra egen skog og til eget bruk. Salg til eksport fra bondesagene kom ikke på tale. Det passet de priviligerte eierne på. Etter mange og lange utredninger ble hele privilegieordningen opphevet i 1860. Det førte til en fullstendig teknisk omveltning. 1. januar 1860 sto en rekke dampsager klare til start, spesielt i de tre "flisbyene" Fredrikstad, Lillestrøm og Namsos.

Produksjon av sagbruksutstyr i Norge

Sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860. Det gav støtet til at Myrens Verksted startet produksjonen av tyngre sagmaskiner og høvelmaskiner. Verkstedet ble ubetinget den største produsenten i Norge av slike maskiner. Verkstedet har, foruten å ha vært hovedleverandør til norske sagbruk, hatt en betydelig eksport til land i Europa og oversjøiske land. Myrens Verksted fikk tidlig internasjonalt renommé som leverandør av kvalitetsmaskiner med høy produksjonskapasitet.

Det var to andre store produsenter av sagmaskiner og sagbruksutstyr i Norge, Kværner Brug og Christiania Maskinverksted. Christiania Maskinverksted forsvant først. Myrens Verksted ble overtatt av Kværner, som sluttet å lage sagutstyr. Kværner overtok også Mesna Brug i Lillehammer. All produksjon av sagmaskiner og utstyr ble overført dit. Heller ikke Mesna Brug lager sagmaskiner i dag. Denne delen av produksjonen er overtatt av en nystartet bedrift Mesna Maskiner A/S som også holder til i Lillehammer.

Tegning av rammesag fra Jensen & Dahl, Myrens Verksted, 1885 Rammesag fra J. og A. Jensen & Dahl, Myrens Verksted 1885. Tegningen viser hvordan sagene var satt opp over to etasjer, med dampmaskinen i "kjelleren" . Hele sagen er laget av jern, og den er utstyrt med mate- og pressvalser. Det er to remskiver. Den ene er frittløpende og den andre fast til veivakselen. Maskinen startes ved at remmen fra dampmaskinen skyves fra den frittløpende skiven over til den faste. På tegningen er sagen satt opp med 8 blad. Det vil si at det sages to bakhonbord, to sidebord, to sideplanker og et midtuttak. Disse rammesagene gjorde 80 til 100 slag i minuttet.

Trelastindustrien i dagens Norge

Norge, er sammen med Sverige og Finland, de eneste industrilandene som fortsatt bygger de fleste bolighusene av tre. Mens vi på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet eksporterte det meste av trelasten, har denne eksporten gradvis minket fordi det innenlandske forbruket har steget. Årsaken til dette er hovedsakelig at kravet til boliger er blitt betydelig større i de senere årene. Selvsagt har det også hatt en del å si at folketallet er steget. Det innenlandske forbruket utgjør nå (1998) omtrent 2.5 millioner kubikkmeter til en samlet verdi av vel 3,5 milliarder kroner. Verdien av eksporten er 1.25 milliarder kroner, men vi må også ta med at vi kjøper like meget trelast fra utlandet, for det meste Sverige. Antall ansatte i sagbrukene har gått sterkt ned etter 1945. Dette skyldes utelukkende bruk av ny teknikk. Et stort antall ansatte var tomtearbeidere, dvs. de arbeidet ute på trelasttomtene med å stable planker til tørking. Ingen sagbruksarbeidere bærer planker i dag. Råsorteringen, dvs sortering av skårne planker etter dimensjonene gjøres i automatiske sorteringsanlegg. Det aller meste av tørkingen foregår i tørkekammere. Strøleggingen, det vil si legging av pinner mellom bordlagene før tørkingen, blir gjort helautomatisk. Etter strøleggingen henter en mann med en stor gaffeltruck en hel pakke og kjører den til tørkekammeret. En pakke kan inneholde mer enn 1000 bord. Det har aldri blitt produsert så meget trelast i Norge som nå. Til tross for dette har ikke skogene våre inneholdt så mange kubikkmeter tømmer som nå, kanskje bortsett tiden forut for fast bosetning i de indre områdene av vårt land.

Tre som byggemateriale

Tre er et utmerket byggemateriale som er lett å bearbeide. Norge har lange tradisjoner i bruk av tre av den grunn, også fordi tre finnes over store deler av landet. De norske middelalderbyene var så å si utelukkende bygget av tre. Bare de rikeste hadde råd til å bygge i stein. Fortsatt bor de fleste nordmenn i trehus, og det er intet som tyder på at det vil forandre seg i den nærmeste fremtid. Tre har også den fordelen at det isolerer godt mot kulden. I forhold til vekten er tre sterkere og stivere enn stål. Tre blir ikke bare brukt til husbygging, men også til bygging av skip. Langs hele kysten var det treskipsverft helt til midten av 1900-hundretallet. Nå har plast og stål tatt mer og mer over fordi det er billigere og krever mindre vedlikehold, men fortsatt bygges det mindre skip av tre. Hvert år går det med ca 2,4 millioner kubikkmeter trematerialer i Norge, mesteparten til husbygging. Det aller meste kommer fra barskogen, det vil si gran og furu. Til møbelindustrien blir det også brukt litt løvved, mest bjørk.

Limtre

Dette er en meget viktig anvendelse av tre og vil i fremtiden få en ennå større betydning. Salget til utlandet har vært noe hemmet av at man i utlandet har betegnet tre som et brannfarlig materiale. Frykten for at større ulykker skulle inntreffe ved å anvende tre i stedet for jern ser nå ut til å ha blitt overvunnet. Det faktiske forhold er at en limtrekonstruksjon beholder sin styrke meget lenger enn en stålbjelke, som vrir seg selv ved forholdsvis små branner og i en større brann meget snart mister styrken. Enda større blir problemene under slukkingen, hvor det er meget vanskelig å kjøle ned hele stålbjelken jevnt på alle sider for å unngå at den vrir seg.

Papir før treforedlingsindustrien

Papiret har vært et viktig grunnlag for å bygge opp det samfunnet vi kjenner i dag. Ordet papir kommer fra papyros, det greske navnet på en sumpplante av starrfamilien ved Nilen. Stengelen ble skåret opp i tynne flak som ble krysslagt og presset. Saften i planten gjorde at flakene ble klebet sammen. Papyrosrullene var kjent i Egypt fra 400 f.Kr. Det finnes oppbevart noen få ruller med hieroglyfer, noen flere med latinsk skrift, men det aller meste av det vi har i dag er skrevet på gresk.

Papir slik vi kjenner det i dag er laget på en helt annen måte. De enkelte plantefibrene frigjøres og en blanding av fibre og vann øses opp av en sil. Fibrene blir liggende igjen på silduken, mens vannet renner gjennom. Deretter presses og tørkes fibermassen. Forholdsvis sikre kilder sier at papir første gang ble laget i året 105 e.Kr. i Kina av TS'ai Lun. Kineserne holdt lenge fremstillingsmåten hemmelig, men i 751 tok tyrkiske og arabiske soldater kinesiske papirmakere til fange. De ble ført til Samarkand hvor de ble satt til å lage papir. Derfra spredte kunsten seg videre til den arabiske verdenen.

Omkring 1150 ble det satt opp en papirmølle i Valencia. Vi har også beretninger om at noen italienere fra byen Montefan har lært kunsten i Nord-Afrika. De startet en papirmølle i sin hjemby i 1276. Fra disse to byene spres kunsten utover Europa.

Den første som laget papir i Norge var Ole Bentzen på Bentze Brug. Han startet produksjonen i 1698.

Bruk av papir

Det første papiret ble laget av tekstilfiller, noe som gjorde det svært holdbart. Johan Gutenberg løste problemene med trykking med løse typer midt på 1400 tallet. I begynnelsen på 1800-tallet konstruerte Bryan Donkin i England den første brukbare papirmaskinen. Noen få år senere laget Friederich Koenig den første hurtigpressen. Samtidig ble anafalbetismen på det nærmeste utryddet i Europa.

Etterspørselen etter papir steg meget raskt. Det så ut til at det skulle bli en alvorlig råstoffmangel i siste halvdel av 1800 tallet. Som så mange ganger ellers gikk det ikke slik. Mange var oppmerksom på dette, men det var Friedrich Gottlob Keller som i praksis løste problemet. Han slipte tre og frigjorde fibrene slik at de kunne brukes til papir. Papir fra trevirke overtok mer og mer og ble til slutt bortimot enerådende.

Det kan ikke være tvil om at papiret i vesentlig grad har gjort at kulturgodene ikke bare er reservert for de velstående. Sett i forhold til den enorme kunnskapsmengden som en bok kan inneholde, er den svært billig og avisene ennå billigere. Da Morgenbladet, Norges eldste dagsavis, startet i 1819, gikk det med 16.000 ark papir om året. I dag vil det ta Saugbruksforeningen i Haldens nye papirmaskin mindre enn 3 sekunder å produsere alt papiret som skulle til for å trykke den første årgangen av Morgenbladet.

Så sent som i 1850 var ikke årsproduksjonen av papir i verden større enn ca 100 gram per individ, det vil si 20 ark A4 til hver. I dag er verdens produksjon mer enn 200 millioner tonn, eller ca 30 kg per individ. Forbruket er imidlertid svært ujevnt fordelt. Antall mennesker som ikke bruker papir i det hele tatt er så lite at de teller ikke i sammendraget, men forskjellen mellom I-landene og U-landene er meget stor.