Nålbinding (sying/betting) er en svært gammel teknikk, som har forekommet over store deler av verden. I Norden kan funn dateres helt tilbake til bronsealderen. I vikingtida var nålbinding like vanlig som strikking er i dag. Vikingkvinnene lagde votter, sokker, luer og siler til melk og mjød.
Nålbindingsteknikken gikk i arv fra mor til datter, men gikk gradvis i glemmeboka utover 1800-tallet ettersom strikking ble vanligere. Å binde med pinner gikk fortere enn å binde med nål. Først nå kom benevnelsen nålbinding, mens strikking ble hetende binding, som nålbinding tidligere ble kalt. Etter 1. verdenskrig var det langt mellom de som kunne nålbinde, og på 1960-tallet forsvant de aller siste rester av kontinuerlig nålbindertradisjon. Husflidsorganisasjonene overok.
Det eneste redskap som trengs for å nålbinde er selve bindenålen. Litt over midten har den et stort øye. Når man binder lager man en
lenke av små løkker som går i hverandre i en bestemt orden. Ved å tre nålen ut og inn gjennom foregående løkker etter et bestemt system får man en rad sammenhengende løkker. Nålbinding rakner ikke, og kan ikke rekkes opp. Plaggene blir ikke så elastiske som strikkede plagg, men svært slitesterke.