|
|
Næs Verk i tidsrommet
1799-1884 Av Jacob Aall [Fra Den gang på våre kanter, 1985] Gjennom tidene har det vært skrevet nær sagt uendelig meget om Næs Verk og det som der foregikk. For det meste har disse «skriverier» hatt karakter av beretninger av forskjellige slag. Helst har det dreiet seg om den berømmelige eidsvollsmannen Jacob Aall og alt hva han foretok seg. Videre er det gjerne beretninger om tunge hammerslag i den grønne dal, om ildsprutende jern fra en mystisk masovn, om sorte svaner i parken, om prinsebesøk og meget annet denslags. For at alle disse i og for seg artige tingene i det hele tatt kunne foregå, måtte der imidlertid være et økonomisk fundament i form av en bedrift som kunne fremskaffe de nødvendige midler til alt og alle. Denne delen av verkets historie er - såvidt jeg kan forstå - dårlig dekket. I det etterfølgende skal jeg derfor forsøke å gi et raskt innblikk i enkelte viktige sider ved verkets (dvs. verkseiernes) økonomi gjennom det meste av 1800-taIlet. Min fremstilling er ikke basert på omstendelige forarbeider, og jeg må derfor ta forbehold om at enkelte feil/unøyaktigheter kan forkomme. De store eiendomskjøp Da den senere eidsvollsmannen Jacob Aall overtok Næs Verk i 1799, var bedriften på det nærmeste å regne som en ren industribedrift. Verket hadde på dette tidspunkt vært i drift i hele 134 år, men av faste eiendommer hadde man neppe mer enn ca. 15 000 mål. Jacob Aall betalte for verket ved å overta påhvilende gjeld og dertil ved å utstede en stor pantobligasjon til selgeren, Jacob Schnell. Sin betydelige farsarv brukte han ikke til selve verkskjøpet, - den må han ha holdt som en slags likvid beredskap. Derimot begynte han nærmest omgående å kjøpe opp fast eiendom i distriktet. Hensikten med dette var primært å sikre tilførselen av kull til verket. Vellykket forretningsførsel gjorde det mulig for ham å fortsette med eiendomskjøp så lenge han levde. Resultatene av denne forretningspolitikk var formidable. Da han døde i 1844, hadde han sammenhengende eiendommer i Åmli på langt over 100 000 mål og i Vegårshei hadde han kjøpt bortimot like meget. I løpet av en generasjon hadde Næs Verk utviklet seg til en kjempe-eiendom. Et kostbart arveoppgjør Utgangspunktet for neste generasjon på Næs var i hovedsak at der var en industribedrift, dvs. selve jernverket med mølle, sag etc. og dertil svære skogarealer. Gjelden var moderat og vesentlig lavere enn summen av utestående fordringer. Boets nettoformue ble visstnok satt til 200 000 Speciedaler. Til sammenligning kan nevnes at årslønn for en skolelærer på denne tiden var 150 Speciedaler. En bra skoggård kunne kjøpes for 2 000 Spd. Satt noe på spissen kan man si at Jacob Aall's velstand ble til stort besvær for hans efterfølger i sjefsstolen på Næs. Der var nemlig ikke mindre enn fire sønner og tre døtre som skulle dele arven etter den gamle hedersmann. Hans eldste sønn, Nicolai Benjamin, overtok «rubb og rake» og gjorde opp for det hele ved å skrive ut formidable pantobligasjoner til sine medarvinger der renter og avdrag minst må ha tilsvart den sannsynlige nettoinntekt på hele eiendomskomplekset. Man kan i ettertid undre seg over at det ikke ble tatt større hensyn til selve bedriften og det økonomiske fundament for denne. Den nye eier av Næs Verk (firmanavn = Jacob Aall & Søn) sto utvilsomt overfor en vanskelig økonomisk oppgave. Kjøpet av Egelands Verk og andre investeringer Det første 10-året etter 1844 gikk det bra. Men så begynte ting å skje. Egelands Verk kom for salg og Nicolai Aall kjøpte verket med tilliggende store eiendommer for en sum av 80 000 Speciedaler. Det vesentligste av kjøpesummen ble gjort opp ved overtagelse av gjeld, og nettopp det var vel noe kjøperen hadde nok av fra før. Fra nå av og frem til 1884, dvs. i 31 år ble Egelands Verk drevet sammen med, eller som et underbruk av Næs Verk som jo ikke lå så langt unna. Eiendomskomplekset strakte seg nå sammenhengende fra Nidelven i vest til Drangedal i øst og det skal samlet ha oversteget 400 000 mål. Med to jernverk og det hele var dette utvilsomt et imponerende «opplegg», men det finansielle grunnlag var nok ikke så solid som det burde være. Kjøpet av Egeland var innledningen til en serie av pengekrevende investeringer for firmaet Jacob Aall & Søn. 1. På Egeland var visstnok jernverket i en nokså nedslitt forfatning. Dette skulle det rettes på, og over en del år ble svært meget av produksjonsutstyret på Egeland regelrett fornyet, bl.a. ble det bygget en helt ny hammerhytte. Så sent som 1875 ble også selve masovnen fornyet. I en takst fra 1884 er masovnen på Egeland satt til en verdi av kr. 60 000,- og dette tall gjenspeiler nok i noen grad hvilke summer det dreiet seg om. En generell feil ved disse investeringer var at man fornyet et anlegg som teknisk sett allerede måtte ansees som foreldet og utkonkurrert. Tekniske gjennombrudd innen den dominerende engelske jernindustri førte fra tidlig på 1860-tallet til en drastisk og varig reduksjon i prisen på jernprodukter. De trekullbaserte norske jernverk hadde ingen mulighet til å «svare» på dette dødelige angrep og de ble derfor nedlagt i tur og orden. Bare ikke på Næs og Egeland. Der fortsatte man å produsere jern som før, men denne produksjonen gikk med tap. Innen familien Aall har jeg hørt si at hele «Egelandsaffæren» kostet 1 million kroner. Tapet var i alle fall av store dimensjoner. 2. På Næs gikk man mot slutten av 1850-årene inn for en videreforedling av jernet i form av et digelstålverk. Dette kom i produksjon fra 1859. Man hadde da gjennom flere år hatt folk til opplæring i England (i Sheffield) og man fikk også assistanse av fagfolk derfra som ble ansatt på Næs. Den såkalte «Stålovnen» på Næs kom i drift relativt kort tid før det store priskrakket på jernprodukter. Man kan tenke seg at anlegget av digelstål verket har krevet så store investeringer at det økonomisk sett ganske enkelt ikke var noen vei tilbake. Filosofien var forøvrig at man hadde en fullstendig integrert industri der malm fra egne gruber ble smeltet til jern i egen masovn for deretter å bli videreforedlet til stål og stålmanufaktur, - også i egne anlegg. Dette opplegg skulle garantere kvaliteten, og følgelig måtte man fortsette å drive det hele selv om inntjeningen antagelig må ha vært utilstrekkelig. 3. Gruber: Da Fritzøe Jernverk avviklet sin ulønnsomme jernproduksjon i Larvik og på Froland, benyttet Næs Verk anledningen til å overta de betydelige jerngruber på Bråstad og Klodeborg i Øyestad. I og for seg var dette ikke så dumt, men det må i utgangspunktet utvilsomt også ha medført at gjeldsbyrden for Næs øket ytterligere. Som en oppsummering må det kunne sies at man i Jacob Aall & Søn fra 1853 og videre fremover fulgte en politikk der man stadig anskaffet seg «nye ting» som i sum ikke hadde den inntjeningsevne som var nødvendig for de stadig stigende kapitalkomkostninger. For å skaffe penger begynte man utover i 1860-årene å selge unna deler av firmaets eiendommer i Åmli. Pengetilførselen fra disse salg var likevel ikke tilstrekkelig til å forhindre at gjelden etterhvert nådde opp på et besværlig nivå. Teknokratene overtar ledelsen Nicolai Aall - som var født i 1805 - var etterhvert blitt en gammel mann og fremfor alt var han helt sikkert også en «gammeldags» mann. Man kan lett forestille seg at hans hovedkreditorer gradvis har mistet tilliten til hans fortsatte ledelse av firmaet. Fra nyttår 1877 finner man i alle falL at ledelsen av samtlige avdelinger av firmaet er overtatt av svensken Carl Lundvik. Samme år flytter Nicolai Aall fra Næs, først til Porsgrunn og senere til Oslo der han døde i 1888. Lundvik var teknisk utdannet og hadde sikkert sin bakgrunn fra et av de mange svenske jernverksbolag. Han betegnes som disponent og får en etter datidens forhold svimlende gasje på kr. 15 000,. pr. år. Nå skulle det nok bli sving på sakene! Men slik gikk det dessverre ikke -. Det forhold at Nicolai Aall i 1877 flyttet fra Næs og samtidig overlot ledelsen av firmaet til en høyt betalt svensk direktør må sees som en klar indikasjon på at man var havnet i en vanskelig økonomisk situasjon. Under disse forhold er det rimelig å anta at forsatt «kjøring» i de gamle spor ikke ville føre frem. Noe nytt måtte komme. Spørsmålet må bare ha vært hva dette nye ville gå ut på. «Den svenske medisin» I utgangsfasen måtte selvsagt den nye direktør få tid til å sette seg inn i forholdene - for deretter å trekke opp en slagplan for fremtiden. Denne fasen ser ut til å ha tatt anslagsvis ett år, men da er også oppskriften på «den nye medisin» klar. Ikke særlig overraskende går denne ut på en ganske omfattende satsing på mere industri, - og da som en påbygging av den industri som allerede var på stedet. Den nye industrisatsingen gikk i hovedsak ut på tre ting: 1. Bygging av valseverk 2. Bygging av fabrikk for hesteskosøm og spiker 3. Utvidelse av det mekaniske verksted Alt foregikk på Næs. Til gjennomføring av slike prosjekter trengtes det svært mange penger, og de ble fremskaffet. I løpet av relativt få år må man ha brukt - eller forbrukt - anslagsvis seks hundre tusen kroner. Til sammenligning hadde man i 1853 kjøpt Egelands Verk med store skoger og tilhørende sagbruk for ca. halvparten av det man nu satset på Næs i form av mere industri. Mot konkurs Pengene ble skaffet til veie ved opptak av nye store lån som Nicolai Aall måtte garantere for. Videre solgte man ut det aller meste av firmaets gjenværende store eiendommer i Åmli samt de deler av Vegårsheieiendommene som sognet til Nidelva. Dertil ble uttaket av tømmer kraftig opptrappet. Med all denne utbyggingen av Næs må aktiviteten ha vært imponerende. Den økonomiske side av saken var imidlertid ikke fullt så imponerende. «Den svenske medisin» fikk en helt ødeleggende virkning på Jacob Aall & Søns økonomi. Den såkalte «sømfabrikken» var visstnok utstyrt med et meget avansert og komplisert maskineri som man aldri fikk til å virke slik det skulle. I det hele må driftsresultatet på de nye anlegg ha vært helt utilstrekkelig til å forsvare de svære investeringene. Etter 5-6 år under direktør Lundvik's ledelse var firmaet havnet i en svært vanskelig økonomisk situasjon. Til tross for at man stadig solgte unna det ene og det andre var det stadig mangel på likvide midler. 1 1883 ble det lånt ytterligere kr. 100 000,- for i det hele tatt å kunne holde driften i gang. Deretter kjørte det hele seg fast. I siste omgang var der ikke engang penger til å betale ut lønningene med. Det gamle firma var kommet til veis ende. Den 21. februar 1884 ankom Carl Lundvik på Holt Sorenskriveris kontor. Etter skriftlig fullmakt fra firmaets eier ble Jacob Aall & Søn overlevert til skifteretten som konkursbo. Det var ingen gledens dag -. Mot nye tider Konkursen innebar at det ble satt sluttstrek for jernverket på Egeland. Bostyret solgte ut alle eiendommer som sognet til dette verket, samt sagbruket i Laget. Selve verksområdet og gården Egeland ble overtatt av Gjerstad kommune. Driften ved Næs Verk stoppet derimot bare en ganske kort stund og ble så gjenopptatt for boets regning. Den forrige eiers yngste sønn - som også het Nicolai Benjamin Aall (1853-1919), tok initiativet til dannelsen av et aksjeselskap som fra konkursboet overtok industrianlegget på Næs, samtlige eiendommer i Vegårshei samt det meste av eiendommene i Holt. Det nye firma ble stiftet 1. september 1885 og det fikk navnet A/S Jacob Aall & Søn. Næs Verk gikk videre mot nye tider. |
