Mesteparten av informasjonen om verden rundt oss får vi fra øynene våre. Øynene sender hele tiden informasjon til hjernen, som sorterer, behandler og arkiverer. Men kan vi virkelig stole på det vi ser?


Eksempel 1. Jacques Louis Mandé Daguerre Boulevard, Paris, 1839

Den første måten å fotografere på som ble utbredt i hele verden kalles daguerreotypi (uttales dagerrotypi), og er oppkalt etter Jacques-Louis Mandé Daguerre som oppfant metoden sammen med Nicéphore Niépce (mange vanskelige navn på disse gamle franskmennene). På et av de første daguerreotypiene som ble vist fram, ser vi en gate i Paris. Det er et skarpt bilde, man kan se sprekker i en husvegg og lese butikkskilt. Bildet ser veldig virkelig ut – akkurat slik må gatene i Paris ha sett ut en dag i 1839. Det er bare så rart at det er helt mennesketomt!

De første metodene for fotografering trengte både mye lys og lang tid for at det skulle bli noe bilde. Det lysfølsomme materialet som lyset avtegnet seg i var nemlig ganske tregt. Det var i virkeligheten en masse mennesker, vogner, kjerrer og hester i den store gata, men de stod ikke stille, og dermed kom de ikke med på bildet! Skopusseren og den som får pusset skoene sine ble på den måten de første menneskene som ble avfotografert. Kanskje visste de det ikke selv engang. Eller kanskje hadde Daguerre bedt dem stå slik, stille, for å få dem med på bildet sitt. Det er det ingen som vet. Det vi vet, er at vi ikke alltid kan tro våre egne øyne. Vi blir stadig lurt!

Blir du høy på pæra hvis du får
lyspæra til å lyse? Stirr midt sløyfa
mens du teller sakte til 30. Etterpå
ser du på et hvitt ark.
Du har fått pæra til å lyse!

Fenomenet kalles negativt etterbilde. Det forsvinner ganske fort, men vanligvis kan du få det til å vare litt lenger ved å blunke med øynene. Fenomenet skyldes det at innsiden av øyet, der lyset fra det bildet du ser på treffer, blir ”slitent”. Dette området av øyet kalles retina. Når du ser på et hvitt ark, reflekteres lyset fra arket til din retina. Området av retina som ble slitent svarer ikke like godt på de nye lysimpulsene som resten av retina. Dette området viser seg som et negativt etterbilde. I vårt eksempel blir det opprinnelige mørke området lyst.

Her skal du gjøre det samme som med lyspæra – stirr på bildet i 30 sekunder, så ser du på et hvitt ark. Hva ser du?

Kan du se hvem dette er et bilde av? Slapp av og stirr på de fire loddrette prikkene i 30 sekunder, og en kjent person trer fram for ditt indre øye!

Det er helt vanlig å tro at det du ser er det øyet ser og rapporterer til hjernen. Faktisk er det slik at hjernen hele tiden legger til informasjon, slik at mye av det du ser egentlig er ”funnet opp” av hjernen!

Hold arket på en armlengdes avstand. Lukk venstre øye og stirr på korset med det høyre øyet. Til venstre skal du se klatten. Ikke se på den, bare registrer at den er der. Beveg papiret sakte nærmere deg mens du fremdeles stirrer på korset. Klatten forsvinner!

I eksempel 10 ser du en skjematisk tegning av rommet. Det ser vel ikke ut som soverommet ditt, akkurat!

Vi trenger to øyne for å få det vi kaller dybdesyn, nemlig at vi ser at ting står i avstand til hverandre. Fordi det er et mellomrom mellom øynene, ser vi ting fra to litt forskjellige synspunkt. Det er dette som blir utnyttet ved stereobilder, som vi også skal se på.

Lag et hull i hånda di uten at det gjør vondt!

Du trenger to hender, to øyne og et papirark. Papirarket ruller du sammen til et ganske smalt rør. Se gjennom røret (det er viktig at begge øynene er åpne!) mens du fører den ene åpne hånda langsomt langs røret og mot øyet ditt. Du kan nå se rett gjennom hånda di, gjennom et hull!

Hva skjedde?

Mens du både så på hånda di og gjennom røret, var hvert av øynene opptatt med sitt. (Vanligvis har de jo de samme forutsetninger når de ser på ting, de ser akkurat det samme, bare fra litt ulik vinkel, noe som gir oss dybdesynet. Dette mister du hvis du holder hånda foran det ene øyet. Du kan for eksempel prøve å se et landskap helt flatt når du kjører bil. Det er viktig at du ikke har sett på landskapet tidligere, for hjernen husker det og gir deg derfor litt dybdesyn selv om du bare ser med ett øye.) Hjernen kobler sammen de to synsinntrykkene, og vips har du et hull i handa!

Kan det være slik at man kan bruke bilder for å underbygge en sannhet en selv ønsker å nå fram med? Finnes det flere sannheter? Det er viktig å være kritisk til sannhetsgehalten i fotografier som blir brukt for å fortelle sannheten!

De er faktisk helt like, men pga graderingen av gråfargen og kontrasten mellom den mørke siden på høyre firkant og den lyse siden av den venstre firkanten, oppstår illusjonen av at de er ulike.

Når fotografer fotograferer, velger de et utsnitt av verden. De velger hva slags optikk de vil bruke, filter, lukkertid, blenderåpning.. de velger rett og slett hvordan bildet skal se ut. Til og med uten det vi tenker på som manipulering, vil fotografier manipulere oss. De vil ”lure” oss til å tro at de viser oss sannheten. Men fotografier er så mye mer enn det!