Det menneskelige seksualliv

Sigmund Freud

At barn ikke har noe seksualliv – fornemmelser av seksuell opphisselse, seksuelle behov og en slags seksuell tilfredsstillelse – men plutselig skulle få det i 12-14 årsalderen, ville, bortsett fra alle iakttagelser, være likeså usannsynlig, ja meningsløst biologisk sett, som å anta at de ble født uten kjønnsorganer og at disse først begynte å vokse frem i pubertetsalderen. Det som i denne perioden virkelig våkner hos barnet er forplantningsfunksjonen, som så bruker et legemlig og sjelelig materiale som allerede er til stede, for sitt spesielle formål. Dere gjør dere skyldig i den feiltagelse at dere forveksler seksualitet og forplantning, og på den måten gjør dere det vanskelig å forstå både seksualitet, perversjoner og nevroser. Denne feiltagelsen er imidlertid tendensiøs. Merkverdig nok skyldes den at dere selv har vært barn og som barn vært under innflytelse av oppdragelsen. Det er nemlig en av samfunnets aller vesentligste oppgaver for oppdragelsen å temme seksualdriften når den bryter frem som forplantningstrang, innskrenke den og underkaste den en individuell vilje, som er identisk med de sosiale fordringer. Det ligger også i samfunnets interesse at den fulle utvikling av driften utsettes til barnet har nådd et visst nivå av intellektuell modenhet; for evnen til å kunne oppdrages opphører praktisk talt med det fulle gjennombrudd av seksualdriften. Ellers ville driften bryte gjennom alle demninger, og kulturens møysommelig oppførte verk ville bli ødelagt. Det er heller ikke i noe tilfelle en lett oppgave å temme driften, snart lykkes det for dårlig, snart altfor godt. I siste instans er samfunnets motiv økonomisk. Da det ikke har tilstrekkelig med levnetsmidler til å kunne underholde alle sine medlemmer uten at de arbeider, må det innskrenke tallet på medlemmene og lede deres energi bort fra seksualvirksomheten til arbeidet – den evige, uropprinnelige livsnød som har vart like til våre dager.

Erfaringen må vel ha vist oppdragerne at oppgaven å forme den nye generasjons seksualvilje bare kan løses når man begynner svært tidlig og ikke venter på stormene i pubertetsalderen, men griper inn allerede i barnets seksualliv. Av den grunn forbyr man nesten alle infantile seksualytringer, eller man forsøker å få barnet til å synes de er motbydelige. Man setter seg det ideale mål å gjøre barnets liv aseksuelt, og i tidenes løp har man omsider brakt det så langt at man virkelig tror det er aseksuelt, og fra vitenskapelig hold blir det også hevdet at barnet er det. For ikke å komme i strid med sin tro og sine formål, overser man så barnets seksualvirksomhet – og det er ingen dårlig prestasjon! – eller man nøyer seg i vitenskapen med å oppfatte den på en annen måte. Barnet anses for å være rent og uskyldig, og den som sier noe annet, han fordømmes som en gemen slyngel som krenker menneskehetens fineste og helligste følelser.

Barna selv er de eneste som ikke er med på disse konvensjonene. I pur naivitet gjør de sine animalske rettigheter gjeldende. Merkverdig nok, de som benekter barnas seksualitet er likevel de siste til å gi avkall på forholdsregler mot den i oppdragelsen; under betegnelsen «barnslige unoter» forfølger de på det strengeste enhver ytring av det de selv benekter. Det er også av betydelig teoretisk interesse at den tid av livet som tydeligst motsier fordommen om at barndommen er aseksuell – tiden opp til 5-6 års alderen – nettopp er den periode som tilhylles av glemselens slør hos de fleste mennesker – et slør som først en analytisk undersøkelse river grundig i stykker, men som alt enkelte drømmedannelser hadde klart å trenge igjennom.

(fra Forelesninger til innføring i psykoanalyse 1917)

Mexico 1934.
Fotograf:
Cartier-Bresson