|
På 1800-tallet var tuberkulose den sykdommen som tok livet av flest mennesker i den vestlige verden. Industrialisering og byvekst førte til at mange mennesker bodde tett på hverandre. Dårlige boforhold økte smittefaren.
Omfanget av tuberkulose økte dramatisk mot slutten av 1800-tallet. Ingen samfunnslag ble spart. Sykdommen rammet både fattig og rik. Men smittefaren var størst der hvor boligforholdene var dårligst. Unge mennesker i yrkesaktiv alder var spesielt utsatt. Mange av dem hadde forsørgeransvar for ektefelle og barn. Når de ble syke fikk det store sosiale og økonomiske konsekvenser for dem selv og familien.
 |
|
"Den vite pest" som tuberkulose også ble kalt, rammet mange kunstnere og diktere. Tuberkulosen ble et motiv både i skjønnlitteraturen og i billedkunsten. Edvard Munch har en sentral plass blant kunstnere som har beskrevet tuberkulosen.
Hans familie var sterkt rammet av sykdommen, noe Munch selv har beskrevet: "Min mormor fru Bjølstad døde af tuberkulose - min mor døde heraf - ligeså en søster Hansine. Min mors søster styrte huset hos os efter mors død - led af ustanselige bronchitter og med blodspytninger og så elendig ut. Min søster Sofie døde af tuberkulose. Vi andre led til den voxne alder stadi af heftige forkjølelser og bronchitter." Sykdommen og dødsfallene i familien påvirket Munchs valg av motiver. "Nei i Sygt barn og Vår kunde der ikke være tale om annen påvirkning end det der af sig selv vælder frem fra mit hjem. Disse bilder var min barndom og mit hjem."
Studer et utvalg av Munchs bilder på Nasjonalgalleriets hjemmesider.
På
1700-tallet visste man lite om hva tuberkulose var. Ved å banke og lytte på
kroppen kunne man vurdere sykelige forandringer i lungene og andre kroppsdeler.
Dette ble kalt perkusjon. Stetoskopet ble utviklet i 1817 av den franske legen
René Laennec. I Norge ble det tatt i bruk fra 1840-tallet. Perkusjonen og
stetoskopet ble de viktigste midlene for å diagnostisere tuberkulose.
Lite kunne gjøres for de syke. I 1853 hevdet den tyske legen Herrmann Brehmer at tuberkulose kunne helbredes. Behandlingen måtte starte tidlig etter sykdomsutbruddet. Pasientene skulle spise næringsrik mat og ha ro og hvile. De skulle ha frisk luft i landlige omgivelser og forsiktig mosjon. Rundt 1860 bygget Brehmer det første sanatoriet, Görbersdorf i Schlesien (Polen). Slike sanatorier fikk stor utbredelse i Europa, også i Norge.
På 1870-tallet ble det bygget sanatorier blant annet i Gausdal, Oppdal og Valdres. Disse institusjonene var forbeholdt de rike. Det kostet penger å oppholde seg i månedsvis på sanatoriene. Knut Hamsun brukte i 1923 et slikt sanatorium som modell i sin roman Siste Kapitel :
"Somme hostet saa man hørte det lang Vei. Nogen var magre som spøkelser og skulde ikke arbeide med kroppen, men sitte stille i solen. Alle feilet et eller andet, men Gud hadde fordelt det mellem dem, de værste var de nervesvake, de hadde alle Sykdommer mellem himmel og jord på en Gang og måtte tales med som om de var børn."
Etter at tuberkuloseloven ble innført i 1900 ble det bygd ut mange og store sanatorier over hele landet, de såkalte Folkesanatoriene. Les mer om dem her.
Fra Voksenkollen sanatorium. Tuberkulosepasienter i hengekøyer. Foto:
Oslo Bymuseum.
Samtidig
med at tuberkulosen fikk stadig større utbredelse, strevde medisinske forskere
med å finne årsakene til sykdommen. De fleste autoriteter hevdet at sykdommen
skyldtes arv, dårlig kosthold, dårlig luft og usunne yrker.
Men i 1882 påviste den tyske legen Robert Koch at det var en bakterie som var årsak til tuberkulose. Det var ikke lenger tvil om at tuberkulose var en smittsom sykdom. Fortsatt fantes det ingen kur mot sykdommen, og den forble en alvorlig trussel til langt ut på 1900-tallet. Men synet på tuberkulose endret seg. Sykdommen ble avromantisert.
Mot slutten av 1800-tallet ble det innført medisinske behandlingsmetoder som økte tuberkulosepasientenes sjanse for å overleve. Tidlig diagnose var svært viktig for å kunne gi effektiv behandling. Wilhelm Conrad Röntgens oppdagelse av røntgenstrålene i 1895 ga legene mulighet for å stille sikrere diagnose, og for å oppdage tuberkulosen i et langt tidligere stadium enn man hadde kunnet med stetoskopet.
Behandlingen førte til at mange pasienter ble helbredet, men den kunne også føre til komplikasjoner. En vanlig konsekvens var pleuritt, betennelse og væskedannelse i hinnen på innsiden av brystveggen. Når sammenvoksningen mellom lunge og brystvegg var for stor, måtte man fjerne ribben for at lungen skulle falle sammen. Slike operasjoner ble utført ved flere norske sanatorier. Selv om mange pasienter fikk fysiske men av operasjonene, var det viktigst å bli frisk fra tuberkulosen.
|
|
Norge, med en befolkning på rundt 2 millioner, døde det 7000 mennesker i året av tuberkulose rundt 1900. Dette var blant de høyeste tallene i Europa. På slutten av 1800-tallet endret synet på tuberkulose seg, og dermed også kampen mot sykdommen. Bekjempelse av tuberkulose ble en samfunnsoppgave. I 1900 vedtok Stortinget Lov angaaende særegne Foranstaltninger mod tuberkuløse Sygdomme.
Bak utkastet til loven sto overlege Klaus Hanssen (1844-1914) i Bergen. Loven åpnet for at tuberkuløse kunne isoleres i sykehus og sanatorier ved tvang. Dette var et radikalt vedtak. Tidligere var det bare spedalske som kunne tvangsisoleres. I Stortinget diskuterte representantene hvilke konsekvenser dette kunne få for de syke. Stigmatisering, isolering, arbeidsløshet og problemer med å anskaffe bolig kunne bli resultatet av å bli stemplet som tuberkuløs. Familiemedlemmer kunne bli skilt fra hverandre med makt. Mange mødre ble tatt fra sine barn. Dersom det ikke var andre omsorgspersoner i familien, risikerte barna å havne på barnehjem.
Loven førte til en storstilt bygging av sanatorier og tuberkulosehjem i offentlig regi - folkesanatoriene. Det første norske statlige sanatorium var Lyster Sanatorium i Sogn, som åpnet i 1902. Sanatoriene spilte en viktig rolle i behandlingen av tuberkulose, særlig som formidlere av kunnskap om sykdommen, om smitte og om et sunnere levesett. De var dessuten viktige som hvilehjem hvor den syke fikk tid og mulighet til å bygge opp almentilstanden og bli frisk. Folkesanatoriene ble bygget i en periode da tuberkulosen var i tilbakegang, først og fremst på grunn av bedre levekår. Hele samfunnet skulle engasjeres i kampen mot sykdommen.
|
|
|
Å få tuberkulose var dramatisk. Sykdommen hadde ofte dødelig utgang, og det var først og fremst unge mennesker mellom 15 og 35 år som ble rammet. Innleggelse på sanatorium innebar at man ikke lenger var herre over eget liv, men at det ble styrt av autoriteter og reglement.
Pasientene ble løsrevet fra familie og arbeid. Mennesker med forskjellig alder, kjønn og sosial bakgrunn ble innlagt på sanatoriene. Der måtte de innordne seg en felles dagsorden og levemåte. Den personlige friheten ble sterkt begrenset.
Sanatorielivet fulgte en streng timeplan og besto blant annet av mange timers liggekur ute på verandaer, sommer som vinter. Fra man sto opp om morgenen til man la seg om kvelden, fulgte pasientene en timetabell som kunne være inndelt i både halvtimer og kvarter. I tillegg til liggekurene besto dagen av vandringer ute i naturen, arbeidsterapi, måltider og søvn. Sanatorietilværelsen kunne være både ensformig og triviell. Kroppstemperaturen ble målt flere ganger om dagen.
Et par ganger i måneden ble pasientene veid. Vekten var en indikasjon på helsetilstanden. Stadig vektreduksjon kunne være ensbetydende med døden. Behandlingen på sanatorium tok lang tid, i gjennomsnitt mellom fem og seks måneder.
|
Selv om årsaken til tuberkulose ble oppdaget i 1882, tok det mange tiår før vaksine og medisiner mot sykdommen ble tilgjengelig. BCG-vaksinen ble utviklet av forskerne Albert Calmette og Jean-Marie Guerin ved Pasteur-instituttet på begynnelsen av 1900-tallet. Den ble tatt i bruk i større omfang på 1940-tallet.
|
Den norske legen Konrad Birkhaug (1892-1980) var en nær medarbeider av Calmette. Han opprettet BCG-laboratoriet ved Christian Michelsens institutt i Bergen i 1935. Legene Olaf Scheel (1875-1942) og Johannes Heimbeck (1892-1976) tok initiativet til vaksinering av den norske befolkningen. De ble internasjonalt kjent for sine arbeider med BCG-vaksinering. Det har vist seg at vaksinen ikke gir full beskyttelse mot tuberkulose, selv om den har gitt gode resultater i Norge.
Medisiner mot tuberkulose kom først på markedet på 1950-tallet. Den amerikanske biologen Selman Waksman fikk i 1952 Nobelprisen i medisin for å ha utviklet det første antibiotikum som var effektivt mot tuberkulose. Utover på 1950- og 60-tallet kom det flere nye medisiner på markedet. Ved hjelp av disse medisinene klarte man i all hovedsak å få kontroll med sykdommen i den vestlige verden.
|
De fleste forbinder tuberkulose med en lungesykdom, men sykdommen kan også angripe andre deler av kroppen. I dag er 70-80 prosent av sykdomstilfellene lungetuberkulose. Tuberkulose satte seg ofte i lymfekjertlene på halsen hos barn og unge. Det ble kalt skrofulose. Sykdommen kunne også angripe hud, ben og ledd.
Tuberkulose i ben og ledd førte til deformeringer i skjelettet. Når sykdommen satte seg i ryggraden, kunne den føre til pukkelrygg. Det har vært spekulert i om den norske kongen Inge Krokrygg fikk sitt tilnavn på grunn av ryggradstuberkulose.
Tuberkuløse hudinfeksjoner ble kalt lupus, og rammet ansiktsdeler som nese, øyelokk, lepper og kinn. I 1903 fikk den danske legen Niels Rydberg Finsen (1860-1904) Nobelprisen i medisin for å ha utviklet en behandlingsmetode med lysstråling. Finsens metode førte til at man for første gang kunne behandle hudtuberkulose. Metoden ble også brukt i behandling av tuberkulose i ben og ledd.
(Les mer om Finsen på Nobel e-Museum )
Lysbehandling
ved Kysthospitalet Hagavik i Hordaland.I den industrialiserte verden ble tuberkulose nesten utryddet de første tiårene etter den andre verdenskrig. De siste årene har det blitt registrert litt over 200 tilfeller i året av tuberkulose i Norge. Det er blant de laveste tallene i Europa.
På verdensbasis er utfordringene av helt andre dimensjoner. Rundt 1/3 av verdens befolkning er smittet, og stadig flere utvikler sykdommen. I 2001 ble 8,7 millioner personer syke. Hvert år dør mellom to og tre millioner mennesker av tuberkulose. Det er den enkeltinfeksjonen som tar livet av flest mennesker.
Årsaker til økningen er befolkningsvekst, flere fattige, liten tilgang til helsetjenester og AIDS-epidemien. Mennesker som er smittet av HIV er spesielt mottagelige for tuberkulose. Dessuten har et økende antall pasienter tuberkelbasiller som er resistente mot medikamenter. Mangelfull behandling og dårlig oppfølging av sykdommen har skapt resistente tuberkulosestammer.
Fra
en tuberkuloseavdeling i et fengsel i Arkhangelsk, Russland, 2000.
Pneumothoraxbehandling
besto i å blåse luft inn i en hinne på innsiden av brystveggen og rundt
lungen. Dette reduserte lungevolumet og satte syke deler av lungen ut
av funksjon. Teorien var at lungen bare kunne bli frisk ved å være i
ro. Hvis lungen hadde vokst fast i brystveggen kunne den brennes løs
med en elektrisk brenner. 
Pneumatoraksapparat som ble brukt til å kollapse lungene. Apparatet
står i utstillingen.
Frivillige
organisasjoner bidro sterkt i arbeidet mot tuberkulosen. Norske Kvinners
Sanitetsforening drev blant annet Grefsen sanatorium. Den norske Nationalforening
mot Tuberkulosen ble stiftet i 1910 av Klaus Hanssen. Foreningen utdannet
sykepleiere til hjemmesykepleie og forebyggende helsearbeid. Nasjonalforeningen
drev et omfattende opplysningsarbeid.
Finsen-lampe vist i utstillingen