I
1925 Mellom 1900 og 1925 økte levealderen i Norge med åtte år for kvinner og seks år for menn. Dette er imponerende sett i lys av at årene 1918 og 1919 ble preget av spanskesyken.
Flere år her |
1925 |
2000 |
Folketall i Norge: |
2 738 298 |
4 478 497 |
Andel i tettbygde strøk |
46% |
75% |
Folketall i Oslo: |
258483 |
507467 |
Antall over 67 |
185554 (6,8%) |
617507 (14%) |
Levende født pr. år |
54066 |
59 234 |
Levende fødte pr. 1000 innbygger |
19,68 |
13,2 |
Dødfødte |
1357 |
225 |
Dødfodte pr. 1000 fødte |
21 |
4 |
Kvinner død i barsel |
145 |
2 |
Kvinner død i barsel pr 1000 født |
2,2 |
0,08 |
Spedbarnsdødelighet (Første leveår): pr. 1000 levende fødte |
51 |
4 |
Døde pr. år |
30481 |
44 018 |
Døde pr. 1000 |
11,10 |
9,8 |
Forventet levealder: |
60 (m) |
75,5 (m) |
Forventet levealder blant 20 åringer: |
67 |
76 |
Selvmord |
107 (m) |
430 (m) |
Selvmord pr. 100 000 innb. |
5,40 |
13,02 |
Døde av kreft pr. år |
3393 |
10447 |
Behandlede pasienter på somatiske sykehus (også poliklinisk) |
86744 |
1016626 |
Antall somatiske sykehussenger : (ink. tuberkulosesh. Ikke sykehjem): |
13808 |
16395 |
Antall leger: |
1544 |
16717 (under 67) |
Innbyggere pr. yrkesaktiv lege |
1761 |
272 |
Antall (hjelpevaksinatører og jordmødre) sykepleiere: |
2534 |
63910 |
Offentlige utgifter til helsetjenester (mill.kr.) (Ikke trygdeordninger) |
19 |
83901 |
BNP |
5633 |
1192826 |
Offentlige utgifter til helsetjenester % av BNP |
0,3% |
5,0 |
De vanligste årsakene til de til sammen ca. 30 000 dødsfallene i 1925:Hjerte- og karsykdommer: 6830 |
||
Dødeligheten for spedbarn ble nesten halvert. Økt bevissthet om spedbarnsstell og bedre oppfølging av mødrene ga målbare resultater. Økningen i levealder var først og fremst et resultat av generell bedring i levekår, men skyldtes også større muligheter til å behandle sykdommer.
For første gang var hjerte- og karsykdommer viktigste dødsårsak. Tuberkulose tok fortsatt mange liv, men sykdommen var i tilbakegang. Deretter fulgte "alderdomssvakhet" og kreft. I samlebetegnelsen alderdomssvakhet skjuler det seg blant annet mange tilfeller av ikke diagnostisert kreft.
Markert økonomisk nedgang i 1920-årene bidro til at mange fortsatt hadde trange kår. Dårlig ernæring preget en rekke hjem. En undersøkelse fra 1933 viste at vanskeligstilte familier sjelden hadde tilgang til frisk frukt, fløte, smør, friske grønnsaker og ferskt kjøtt. Mel, gryn og brød utgjorde grunnstammen i kostholdet sammen med margarin og fett. Spekesild, poteter og melk var også en del av kosten hos det store flertall.
|
Fysisk aktivitet var en viktig del av arbeidet for å få større, sterkere, sunnere og renere barn. Helst skulle aktivitetene foregå i friluft. Fra 1920-årene ble skoleidretten mer vanlig. Kroppsøving ble obligatorisk fag for alle skolebarn fra 1936. Det ble forventet at også jentene deltok i gymnastikk og idrett, som fremmet både fysisk hygiene og mentalhygiene.
Politikere, skoleleger og lærere sto sentralt i arbeidet med å etablere gode vaner. Frivillige organisasjoner, som Norges Røde Kors, deltok aktivt i spredningen av budskapet.
Fra
1932 delte Norges Røde Kors ut veiledningshefter til gutter og jenter i folkeskolens
øverste klasse. Kirke- og undervisningsdepartementet påla landets skolestyrere
å sørge for at heftet ble gjennomgått.
Innholdet er sterkt preget av fremtidsoptimisme og mellomkrigstidens iver for å fremme hygienen. Betydningen av frisk luft, lys, næringsrik og sunn mat, god personlig pleie av hele kroppen, bad og kroppsøving understrekes sterkt.
Nytelsesmidler og giftstoffer som alkohol, kaffe og tobakk blir det advart kraftig mot - for helsens skyld. Om alkohol står det blant annet: "For barn må det helt forbys, og for voksne må det i allfall tilrådes forsiktighet i bruken. Det er mange mennesker som er blitt slaver av disse nytelsesmidler, fordi de ikke kan undværes."
"En
som tror han er kjekk og en som virkelig er det. Hvilken velger du?"
Fra opplysningsheftet "Pass på helsa" 1940.
|
Rundt første verdenskrig sto helsetilstanden til skolebarn sentralt i mange partiers politiske program. Legen Carl Schiøtz ble skolehelsesjef i Oslo i 1918. Han hadde tatt doktorgrad på en avhandling om vekst og sosial klasse basert på undersøkelser av 10 000 skolebarns fysiologiske og patologiske utvikling. Schiøtz preget det omfattende reformarbeidet som fant sted både i Oslo-skolen og landet som helhet frem til 1932.
Skolen ble en ny og viktig arena for forebyggende helsearbeid. Det ble lagt stor vekt på at den enkeltes motstandskraft måtte styrkes. Gjennom bedre hygiene skulle infeksjonene hindres i å utvikle seg til sykdom. Skolehelsearbeidet og kampen mot tuberkulosen ble i sterk grad vevd sammen.
En av fanesakene i folkehelseprogrammet var bedre kosthold og ernæring. Melkecentralen engasjerte seg i arbeidet og utga brosjyren "Reisen til helseland". De nyeste vitenskapelige funn om vitaminer og ernæringsfysiologi ble forsøkt formidlet til befolkningen gjennom foredrag, film, lysbilder og brosjyrer.
Menyen for Oslo-frokosten var basert på vitenskapelig kunnskap. Den ble satt sammen ut fra vitenskapelige kriterier for næringsrik mat med mye vitaminer og mineraler. I første omgang var den beregnet på svakelige elever, og skulle nytes tidlig på dagen. Mette elever lærte bedre! God bordskikk skulle også innarbeides. Fra 1935 ble tilbudet gitt til alle elever i Oslo-skolen. Rundt om i landet ble liknende tiltak satt i verk.
Sigdal-frokosten ble introdusert i en rekke kommuner. Den inneholdt det samme som Oslo-frokosten, men elevene måtte ha med maten hjemmefra.
