I
1900På grunn av bedre levestandard, boforhold og ernæring økte folketallet med 60 prosent fra 1850 til 1900. Økt levestandard bidro til bedre motstandsdyktighet mot sykdom. Dødeligheten av epidemiske sykdommer ble nesten halvert i tiårene før 1900. Difteriserumet, som ble tatt i bruk i 1895, reduserte utbredelsen og dødeligheten av difteri (strupehoste). Antall kvinner som døde i barsel var halvert siden 1875.
Omfanget av tuberkulosen økte imidlertid skremmende mye. Sykdommen vakte frykt, særlig fordi den rammet så mange unge voksne. (Les mer om tuberkulose her) Tiltak mot sykdommen ble nedfelt i tuberkuloseloven av 1900, som gjorde det mulig å tvangsisolere de som var smittet. Kunnskapen om smitte og spredning av sykdom økte betydelig etter bakteriologiens gjennombrudd. Det ble lettere å beskytte seg mot epidemiske sykdommer selv om man ikke hadde funnet medisiner mot dem enda.
Flere år her |
1900 |
2000 |
Folketall i Norge: |
2217971 |
4478497 |
Andel i tettbygde strøk |
35% |
75% |
Folketall i Oslo: |
227626 |
507467 |
Antall over 67 |
148799 (6,7%) |
617507 (14%) |
Levende født pr. år |
66 229 |
59 234 |
Levende fødte pr. 1000 innbygger |
29,69 |
13,2 |
Dødfødte |
1616 |
225 |
Dødfodte pr. 1000 fødte |
24 |
4 |
Kvinner død i barsel |
198 |
2 |
Kvinner død i barsel pr 1000 født |
2,98 |
0,08 |
Spedbarnsdødelighet (Første leveår): pr. 1000 levende fødte |
95 |
4 |
Døde pr. år |
35345 |
44 018 |
Døde pr. 1000 |
15,85 |
9,8 |
Forventet levealder: |
54 (m) |
75,5 (m) |
Forventet levealder blant 20 åringer: |
64 |
76 |
Selvmord |
82 (m) |
430 (m) |
Selvmord pr. 100 000 innb. |
4,55 |
13,02 |
Døde av kreft pr. år |
2008 |
10447 |
Behandlede pasienter på somatiske sykehus |
16691 |
1016626 |
Liggedøgn somatiske sykehus |
660770 |
4154650 |
Antall leger: |
890 |
16717 (under 67) 18315 (alle) |
Innbyggere pr. yrkesaktiv lege |
2519 |
272 |
Antall (hjelpevaksinatører og jordmødre) sykepleiere: |
1855 |
63 910 |
Teknologiske gjennombrudd, som røntgen og blodtrykksmålere, bidro til å gi riktigere diagnose og forståelse av kropp og sykdom.
De fleste kirurgiske inngrepene ble nå foretatt på sykehusene. Operasjonene hadde imidlertid ikke forandret seg noe særlig. Bruddskader, amputasjoner, fjerning av svulster, polypper og brokk utgjorde fortsatt hovedtyngden, sammen med øye- og øreoperasjoner og et stort antall operasjoner i forbindelse med fødsler. Etterbyrdsoperasjoner (utskrapninger) utgjorde i 1900 en betydelig del av inngrepene knyttet til fødsler.
I 1893 ble Marie Spaangberg uteksaminert som den første norske kvinnelige lege fra Universitetet i Oslo. I 1900 fikk landet 19 nye kvinnelige leger. For kvinner i høyere samfunnslag ble legegjerningen ansett som et respektabelt og samfunnsnyttig kall. Økningen i antall ugifte kvinner i befolkningen førte til at flere kvinner måtte forsørge seg selv.
Kvinnenes inntreden i legeyrket skjedde ikke uten debatt. Diskusjonene om kvinners adgang til den medisinske profesjon var intense. Leger trengte fysisk styrke, utholdenhet, viljestyrke og, ikke minst, intellektuelle anlegg og evne til abstrakt og rasjonell tenkning, ble det hevdet. Selv om det unntaksvis fantes kvinner med slike egenskaper, ville det som regel være slik at "man ofte faar det Indtryk, at der ved Kvinder af denne Art er noget Abnormt, der ikke tillader nogen Tvivl om, at Kvinden her er udenfor sit naturlige felt".
Holdningene hadde utspring i tankegods fra filosofer som Charles Darwin og Herbert Spencer. De mente at menn utviklet sine intellektuelle evner i høyere grad enn kvinner. Spencer hevdet at jo mer kvinnene konsentrerte seg om sin hovedfunksjon, - å føde barn, jo bedre utrustet ville barna bli.
I Tidsskrift for den norske Lægeforeningen i 1892, het det at "hjerne og ovarier kan ikke utvikle seg samtidig". Mannlige leger hadde stor glede av å påstå at kvinnenes eggstokker gjorde dem uegnet for tyngre intellektuell virksomhet.
Marie Spångberg Holth (1865-1942) var den første norske kvinne som tok medisinsk embetseksamen og begynte å praktisere. Hun var ikke en typisk akademiker i sin tid. Faren, som var urmaker, døde det året hun ble født. Moren arbeidet som frisør ved teatrene i Oslo. De fire brødrene som utvandret til Amerika hjalp Marie med penger til utdanning.
I likhet med mange av de andre tidlige kvinnelige legene spesialiserte Marie Spångberg seg i kvinnesykdommer og fødselshjelp. Stillingen hun søkte ved Fødselsstiftelsen gikk imidlertid til en mannlig lege med dårligere eksamensresultat.
Etter et år i Tyskland for å lære gynekologi og fødselshjelp, etablerte hun privat praksis i Oslo fra 1895. Dette ble oftest løsningen for de kvinnelige legene fordi de ikke fikk stillinger ved sykehusene. Året etter ble hun sunnhetskommisjonens kvinnelige lege, en stilling hun hadde til 1920. I 1897 ble hun fast sakkyndig i rettsmedisinske spørsmål.
Spanskesyken herjet over hele verden i 1918 og 1919. De første tilfellene ble rapportert i april 1918. I juli brøt epidemien ut for fullt. Epidemiene kom i tre bølger; én sommeren 1918, en ny samme høst, og den siste vinteren 1918-19. Over 25 millioner mennesker i verden døde i løpet av seks måneder. Det var tre ganger så mange som under første verdenskrig (1914-1918).
I 1920 ble verden rammet av en ny bølge dødelig influensa. I Norge døde mellom 13 000 og 15 000 personer. Spanskesyken rammet 1,2 millioner av landets 2,6 millioner innbyggere. Forventet levealder ved fødselen ble redusert med mer enn syv år fra 1917 til 1918. De fleste som døde, var mellom 20 og 40 år.
Det er fortsatt ikke enighet om hvor spanskesyken oppsto. Noen hevder at den kom fra de indre deler av Asia, mens andre hevder opprinnelsen kan knyttes til en epidemi blant rekrutter i Kansas, USA. De første europeiske tilfellene av spanskesyken brøt ut i Bordeaux og Brest, havnene for allierte soldater i Frankrike. I mai kom sykdommen til Spania, hvor Kong Alfons XIII var blant de første som ble smittet. Nyheten om dette var den første offentlige kunngjøringen av epidemien, og ga samtidig opphav til navnet.
Spanskesyken spredte seg langs Bergensbanen og Dovrebanen og med skipsfarten langs Skagerak-kysten mot Stavanger. Hurtigruta fra Bergen fraktet epidemien til Nord-Norge.
Sykepleieryrket ble oppfattet som et kall med lange arbeidsdager og våkenetter. Sykepleierens viktigste dyder var høflighet, nøyaktighet, tålmodighet, hjelpsomhet og renslighet. Deres betydning for å sikre god orden og hygiene var stor. God pleie av pasientene ble i mange tilfeller ansett for å ha større verdi enn tilgjengelige medikamenter i siste del av 1800-tallet.
Pleiearbeidet på sykehusene ble lenge utført av ufaglærte gangkoner, dagkoner, våkekoner og ekstrabetjenter rekruttert fra "tyende- og arbeiderklassen". I 1868 etablerte diakonissebevegelsen Norges første sykepleierskole i Oslo. Cathinka Guldberg var forstanderinne. Hun var Norges første faglærte sykepleier. Mer enn 400 sykepleiere ble utdannet de første tre tiårene, og skolen preget tenkningen blant sykepleiere langt ut på 1900-tallet.
Andre frivillige organisasjoner, som Norske Kvinners Sanitetsforening og Norges Røde Kors, etablerte sykepleierskoler på 1890-tallet. Rundt 1900 startet flere av sykehusene egne skoler. Antall fagutdannede sykepleiere til de nye syke- og pleieinstitusjonene økte. Svært få sykepleiere arbeidet på landsbygda, der brorparten av befolkningen bodde. Profesjonen vokste i takt med utviklingen av helsestellet, bedringen av utdanningen og veksten i antallet sykepleiere.
I 1912 ble Norges Sykepleieforbund etablert. Yrket ble etter 1900 mer et levebrød enn et kall.
Jordmødrene ble etablert som en yrkesgruppe av statlige myndigheter. Allerede i 1714 opprettet den dansk-norske stat jordmorutdanning. Målet var å redusere spedbarnsdødeligheten og sikre et godt befolkningsgrunnlag.
Jordmødrene var statsansatte fødselshjelpere med yrkesmonopol. De var underlagt embetslegene faglig og administrativt. Fra 1810 var amtmennene pålagt å ansette utdannet jordmor i alle prestegjeld, men det var ikke alltid like lett å besette stillingene. Jordmorprofesjonen ga kvinner fra enkle kår mulighet til å få gratis utdanning og en viss inntekt.
Mot slutten av 1800-tallet meldte middelklassens døtre sin interesse for yrket. De søkte nå oftere utdanning og virke utenfor familien, dels av lyst og kall, dels av økonomiske behov.
I 1908 organiserte jordmødrene seg i Den Norske Jordmorforeningen. Dette ble starten på en ny bevissthet om verdien av egen profesjon samt dens faglige og økonomiske kår, og hvilken plass den burde ha i samfunnet. Lenge var det flere jordmødre enn leger i Norge. Først fra 1925 ble legene den største yrkesgruppen i det norske helsevesenet.
