I 1875
- var gjennomsnittlig levealder for kvinner 50 år
- døde 101 av 1000 spedbarn det første leveåret
- hadde Norge 481 leger
- var det 597 sykepleiere og hjelpevaksinatører

Viktige dødsårsaker i 1875
- Lungebetennelse og bronkitt
- Tuberkulose
- Alderdomssvakhet og medfødte svakheter
- Hjerte- og karsykdommer

"Sundhedstilstanden i Riget var i forhold til det sædvanlige i det hele mindre gunstig."

Statistisk Sentralbyrå, medisinaldirektørens beretning 1875

Flere år her	1875	2000
Folketall i Norge:	1796752	4478497
Andel i tettbygde strøk	25%	75%
Folketall i Oslo:	76866	507467
Antall over 67	95166 (5,2%)	617507 (14%)
Levende født pr. år	56856	59 234
Levende fødte pr. 1000 innbygger	31,53	13,2
Dødfødte	2110	225
Dødfodte pr. 1000 fødte	37	4
Kvinner død i barsel	563	2
Kvinner død i barsel pr 1000 født	6,56	0,08
Spedbarnsdødelighet (Første leveår): pr. 1000 levende fødte	101	4
Døde pr. år	33871	44 018
Døde pr. 1000	18,78	9,8
Forventet levealder:	47 (m) 50 (k)	75,5 (m) 81,1 (k)
Forventet levealder blant 20 åringer:	62 64	76 82
Døde av kreft pr. år	624	10447
Behandlede pasienter på somatiske sykehus (også poliklinisk)	9112	1016626
Antall somatiske sykehussenger (ink. tuberkulosesh. Ikke sykehjem):	-	16395
Liggedøgn somatiske sykehus	377176	4154650
Antall leger:	463	16717 (under 67) 18315 (alle)
Innbyggere pr. yrkesaktiv lege	3907	272
Antall (hjelpevaksinatører og jordmødre) sykepleiere:	1222	63910

Dødeligheten i 1875 var den høyeste siden 1862. Omfanget av epidemiske sykdommer var større enn vanlig. Nesten en femtedel av alle som fikk lungebetennelse døde. I Bergen var dødeligheten særlig stor. Epidemier av bronkitt, katarr og influensa hadde rammet hardt.

Økt arbeidsledighet hadde forverret arbeiderklassens levekår, og dermed deres motstandsdyktighet, påpekte stadfysikus i Bergen. Hygienen i byen var han fornøyd med, særlig takten i kloakkutbyggingen. Flere vannverk og bedre kloakknett bidro sammen med bedring i økonomiske kår til at mange leger så optimistisk på helseutviklingen.

Andre beklaget seg over stort forbruk av alkohol, og at befolkningen ikke hadde "Sands for Renslighet i nogen Henseende".

Syfilis i en av ti sykesenger

I 1875 ble de fleste sykesengene ble belagt av pasienter med kroniske luftveis- og sirkulasjonssykdommer, feber og sårskader. Men mer enn hver tiende seng på sykehusene var opptatt av pasienter med syfilis.

Kjønnssykdommen syfilis var en folkesykdom som det knyttet seg skam og depresjon til. Behandlingen tok ofte mer enn 80 dager. Det var registrert 70 dødsfall som følge av syfilis, 31 av disse i Oslo. Blant de døde var 45 barn i alderen 1-5 år. Medfødt syfilis forekom når moren hadde syfilis i svangerskapet.

Bare en fjerdedel av operasjonene ble utført på sykehusene. Resten ble foretatt på legens kontor - eller hjemme hos pasienten. Øyeoperasjoner var svært vanlig. De fleste operasjoner gjaldt likevel bruddskader, amputasjoner eller fjerning av svulster, polypper eller brokk. Inngrep i forbindelse med fødsel, som forløsning med tang, var heller ikke uvanlig.

Hjælpevaccinatørene i kampen mot koppene

I 1801 foretok stabskirurg Magnus Andreas Thulstrup i Oslo den første norske vaksinasjonen mot kopper. Dette var bare tre år etter at Edward Jenner publiserte sine erfaringer med vaksinasjonsforsøk i England.

Koppevaksinasjon ble obligatorisk med vaksinasjonsloven av 1810. Prestene måtte sjekke om alle konfirmanter og brudefolk hadde godkjent vaksinasjonsattest. Antall koppetilfeller var allerede på retur, men rammet fortsatt barn og unge. Selv om det til tider var vanskelig å skaffe nok hjelpevaksinatører og vaksine, spredte koppevaksineringen seg raskt.

Vaksinen ble sendt ut i form av skorper og tørket materiale, men ble også overført fra menneske til menneske. En del av vaksinematerialet kom fra København. Etter hvert ble vaksinen svekket, og man forsøkte å overføre materiale fra barn til ku slik at vaksinen kunne "tilbakevinde sin opprindelige Kraft". I 1821 ble det hentet nytt og friskt vaksinemateriale fra Irland.

Hva har kuer med vaksine å gjøre?

Vaksine kommer av det latinske ordet for ku - vacca. Den engelske landsbylegen Edward Jenner (1749-1823) fant ut at noen av pasientene hans, særlig budeiene, var immune mot kopper. Befolkningen på landsbygda var vel kjent med at kukopper beskyttet mot kopper. Jenner mente at immunitet måtte kunne overføres fra arm til arm, og overførte materiale fra budeia Sarah Nelmes til den 8 år gamle fattige nabogutten James Phipps 14. mai 1796. Gutten fikk lett feber, men kom seg raskt. Seks uker etter sprøytet han koppe-"virus" inn i gutten, som ikke ble syk. Materiale fra kukopper dannet grunnlaget for Jenners koppevaksine, som vakte stor oppmerksomhet og raskt fikk utbredelse.

 

 

 

 

Nettversjonen er utarbeidet av Norsk Teknisk Museum ved Dag K. Andreassen

Sunn sjel i et sunt legeme. Nasjonalt Medisinsk Museum