Stortinget vedtok sunnhetsloven i 1860. Dette var det første store skrittet i utviklingen av den moderne offentlige sunnhetspleie.
For å få bukt med pågående eller truende epidemier ble det etablert "Sundhedscommissioner" som skulle utarbeide forskrifter for håndteringen av epidemiene. Kolerakommisjonen av 1831 er ett eksempel på det. Dødeligheten til de som fikk kolera var 60-70 prosent. Effektive tiltak som hindret spredning kunne redde mange liv.
Den nye sunhetsloven påla alle kommuner å opprette faste sunnhetskommisjoner og å utarbeide lokale sunnhetsforskrifter. I hovedstaden skulle byens stadfysikus lede kommisjonen. Det tok lang tid å utarbeide forskrifter. En av årsakene var usikkerhet og uenighet om befolkningens helsetilstand. Statistikken var mangelfull, og det tok tid å få i gang en kartlegging av forholdene. Den pågående debatt om sykdomssmitte bidro også til å forsinke prosessen.
Først i 1873 ble Sunnhetsforskriftene vedtatt. Alle kommuner som hadde vedtatt forskrifter, ble tatt med i medisinalberetningene.
