I 1853
- var gjennomsnittlig levealder for kvinner 50 år
- døde nesten 100 av 1000 spedbarn det første leveåret
- døde hvert fjerde barn i Finnmark
- hadde landet 315 leger

Viktige dødsårsaker i 1853:
- Kolera
- Tyfoide sykdommer
- Tuberkulose

"Sundhetstilstanden i Riget i 1853 har i det hele taget været meget god, navnligt bedre enn i det foregaaende aar."

Utsagnet over stammer fra Statistisk Sentralbyrå, medisinaldirektørens beretning, 1853, og står i sterk kontrast til beretningene om at koleraen herjet voldsomt over store deler av landet, og at nervefeber raste en rekke steder. Influensalignende sykdommer var også svært utbredt. Til tross for de mange epidemiene, mente legene at helsetilstanden ikke var verre enn den pleide å være.

Flere år her	1850-53	2000
Folketall i Norge:	1384149	4478497
Andel i tettbygde strøk	16%	75%
Folketall i Oslo:	29000	507467
Antall over 67	63780 (4,6%)	617507 (14%)
Levende født pr. år	43082	59 234
Levende fødte pr. 1000 innbygger	30,95	13,2
Dødfødte	1873	225
Dødfodte pr. 1000 fødte	43	4
Kvinner død i barsel	400 (forsiktig anslag)	2
Kvinner død i barsel pr 1000 født	9	0,08
Spedbarnsdødelighet (Første leveår): pr. 1000 levende fødte	ca. 100 (10%)	4
Døde pr. år	23971	44 018
Døde pr. 1000	17,22	9,8
Forventet levealder:	45 (m) 50 (k)	75,5 (m) 81,1 (k)
Forventet levealder blant 20 åringer:	62 64	76 82
Selvmord	15	430 (m) 153 (kv)
Selvmord pr. 100 000 innb.	-	13,02
Død av bil- og motorsykkelulykker	-	311
Nye tilfeller av kreft pr. år	-	11434 (m) 10751 (k)
Døde av kreft pr. år	94	10447
Behandlede pasienter på somatiske sykehus	5355	1016626
Liggedøgn somatiske sykehus	278971	4154650
Antall leger:	315	16717 (under 67) 18315 (alle)
Innbyggere pr. yrkesaktiv lege	4594	272
Antall (hjelpevaksinatører og jordmødre) sykepleiere:		63 910
Sysselsatte i helse- og sosiale tjenester i alt:		402 000
Offentlige utgifter til helsetjenester % av BNP		5,0

Epidemiske sykdommer var en naturlig del av livet. Plager ble sett på som normalt. Det forsynet, eller skjebnen, brakte ble akseptert. I Selbu i Sør-Trøndelag mente legen at "der hersker en fatalistisk Tro i henseende til Sygdom og Død". Dødeligheten var høy, særlig blant barn. Befolkning var lite renslig, skrev distriktslegene. Ulike typer magebesvær, skabb og andre hudsykdommer ble oppfattet som et nødvendig onde. Noen leger lærte befolkningen å vaske seg med grønnsåpe, noe som reduserte problemene betraktelig. Boligene var trange med dårlig luft. Oppsto det sykdom, spredte den seg lett. En alvorlig nervefeberepidemi i Sunnhordaland mente legen skyldtes hjemkomsten av sesongfiskere.

"Hoved-regelen er, at man vasker sig, når man skal pynte sig. Deraf følger, at arbeidsfolk, som gå på almindeligt grovt arbeide, så som arbeidsbønder og husmænd, fremdeles håndverkere, der have udearbeide, så som tømring og muring, ligeså fiskere og matroser, de have for regel at vaske seg alene om lørdagen, da de pynte sig til søndagen; om mandagen tages jo arbeidsklæderene på igjen, og så er det, som om hele tiden fra ugens begyndelse til ugens ende var en eneste økt eller sammenhængende arbeidstid, hvor der jo ikke er tanke om at pynte sig."

Eilert Sundt: Om reneligheds-stellet i Norge 1869

Tyfoide sykdommer

Tyfus, nervefeber og tyfoidfeber ble midt på 1800-tallet omtalt som samme sykdom. I en beskrivelse av nervefeberepidemien i Kragerø legedistrikt fra 1864, reiste legene spørsmål om sykdommen skyldtes smitte eller urenhet. Dette var en sentral problemstilling i smittedebatten som ble ført over hele verden.

Legene i Kragerø mente det måtte dreie seg om to forskjellige sykdommer. Magevarianten opptrådte i byen, mens den cerebrale (som rammet hjernen) var utbredt på landsbygda. Tyfoidfeber var den mest vanlige av de tyfoide sykdommene. I dag vet vi at den skyldes en bakterie i salmonellafamilien. Den utskilles med avføringen, og smitten skjer via mat, melk eller vann som er infisert (forurenset) av syke eller friske smittebærere. Viktigste symptomer er langvarig høy feber, omtåkethet, magesmerter og diaré. Tyfus opptrådte sjeldnere.

Nå vet vi at tyfus skyldes en mikroorganisme (Rickettsia) som blir overført av lus. Lusene spres med rotter. Symptomene er høy feber, nedsatt allmenntilstand og et karakteristisk utslett som har gitt den betegnelsen flekktyfus. Den opptrer særlig under dårlige hygieniske forhold, og var et stort problem under første verdenskrig. Dødeligheten var svært høy før behandling med antibiotika.

Leger, kloke koner og kvaksalvere

I 1853 ble bare 22 prosent av alle dødsfall registrert av leger og gitt en dødsårsak. De fleste steder var det få leger og jordmødre i forhold til folketallet. Det var bare 315 leger i hele landet. I gjennomsnitt hadde hver lege 4 600 innbyggere å ta seg av. Det å tilkalle lege eller jordmor var ikke vanlig. I Nordland beklaget en lege seg over at "almuen anser enhver ældre Kone skikket til at hjælpe Fødende".

Sykdom ble oftest håndtert av den syke selv, av familien eller "kloke koner" og folkemedisin. "Lægehjælp søges temmelig meget, dog drives meget Qvaksalverie; i indre Sogns Distrikt blev en dimitteret Straffange tiltalt for Qvaksalverie."

I 1672 og 1795 hadde staten innført strenge regler mot kvaksalveri for å sikre befolkningen kvalifisert medisinsk hjelp og beskytte dem mot svindlere. Selv om lovverket ble myket litt opp i 1871, ble det understreket at det var en rekke sykdommer som bare leger hadde rett til å behandle. De som hadde kunnskaper om naturmedisin, kunne fortsette å hjelpe med forebygging og behandling av sykdom.

Et helseskadelig liv

Midt på 1800-tallet arbeidet de fleste nordmenn med jordbruk, skogbruk, jakt og fiske - eller kombinasjoner av dette. Det alminnelige gårdsarbeidet bekymret ikke legene så mye, selv om det kunne være hardt nok fysisk. Mest bekymret var de over at kvinner, særlig i kystområdene, måtte stå for det meste av gårdsarbeidet.

Skogbruk og seterliv ble ansett som en årsak til mange helseplager. Langs sørlandskysten var man redd for spredning av kjønnssykdommer, siden så mange av mennene dro til sjøs.

Fiskerlivet var skadelig. Veksling mellom roing og hardt arbeid, venting og overnatting i åpne båter utsatte fiskerne for luftveisinfeksjoner og febersykdommer. Tett samliv i trange rorbuer med fuktige klær, dårlig kost og mye brennevin, ga grobunn for sykdom og kroniske lidelser.

Dårlig kost og usunt levesett

Kroniske lidelser skyldtes også ensidig og dårlig kost og feil tilbereding av maten. Tørket og saltet kjøtt, lett bedervet fisk, melgrøt og surmelk var i tillegg til poteten hovedstammen i kostholdet. Det ble drukket mye sterk kaffe, og brennevin var en daglig del av kostholdet.

Dårlige oppbevaringsforhold for mel ga muggsopper gode vekstvilkår. Giftstoffene fra disse svekket immunforsvaret. Økt bruk av poteter i kostholdet var bra fordi potetene ikke ble angrepet av muggsopper slik som korn og mel. Ut over 1800-tallet ble en økende del av energitilførselen basert på poteter. De fortrengte først og fremst kornproduktene, ikke kjøtt og melk.

"Naar man kjøber hvedemel, maa man se hen til, at det føles fint mellom fingrene, at det kan klemmes sammen i haanden uden strax at falde fra hinanden, og at det hellere maa falde i det gule end i det graa, samt at det verken smager surt eller bittert." Hanna Winsnes, 1875

Bomull til besvær?

Befolkningen kledde seg stort sett tilfredsstillende, mente distriktslegene. Enkelte bekymret seg likevel for at stadig flere fulgte moten. Bomullsstoffer i ulike farger og mønstre fortrengte i økende grad de tradisjonelle ullklærne. Klær av ull var bedre egnet for det norske klimaet. De var varmere og isolerte mot kulde selv om de ble våte. Bomull betydde mer forkjølelse, infeksjoner og revmatisme fordi de ble kalde når de ble våte. Klær av bomull måtte vaskes oftere og hardere enn ullklær. Siden klærne sjelden ble vasket, var klær av ull mer renslige. En lege på Sørlandet bekymret seg også for at bruk av bomull ville føre til moralsk forfall.

På sykehus Det var 19 sykehus i Norge i 1853. Flaggskipet var Rikshospitalet i Oslo, som ble etablert i 1826. Pasientene ble først og fremst innlagt for å hindre dem i å smitte andre, og for å gi dem pleie til de forhåpentligvis ble friske. Liggetiden var lang. De fleste ble behandlet i hjemmene sine. De fleste sykehusene som var i drift, og som ble bygd i tiårene etter 1850, var knyttet til behandling av spesielle sykdommer. De fungerte som epidemi-lasaretter eller militærsykehus. St. Jørgens Hospital i Bergen behandlet lepra (spedalskhet) fra 1438. Ullevål sykehus i Oslo fra 1887 ble bygd med god plass og beplantning mellom de lave trebygningene. På denne måten skulle man hindre spredning av farlige dunster (miasmer).

Distriktslegenes storhetstid

Allerede i 1836 ble det opprettet 36 distriktslegestillinger. Midt på 1800-tallet representerte distriktslegene en viktig institusjon i det norske samfunnet. De hadde lenge også en sentral posisjon innenfor sin egen profesjon. De offentlige legene ledet sunnhetskommisjonene og tilsynet med hygienen og det forebyggende arbeidet mot de epidemiske sykd ommene. Stillingene var tett knyttet til lokal forvaltning, og distriktslegene fikk stor innflytelse over distriktets sunnhetsmessige utvikling. De fikk innflytelse i utformingen av byggeforskrifter, næringsmiddelkontroll, renovasjon og vannforsyning. Økt bevissthet om profesjonsbygging blant legene bidro til å styrke standens rolle i det offentlige liv. Rundt 1900 utgjorde de offentlige legene ca 18 prosent av alle leger, og i 1920 rundt en tredjedel.

 

 

Nettversjonen er utarbeidet av Norsk Teknisk Museum ved Dag K. Andreassen

Sunn sjel i et sunt legeme. Nasjonalt Medisinsk Museum