Wilhelm
Conrad Røntgen blir verdensberømt
I
januar 1896 skapte bildet av fru Røntgens hånd sensasjoner i
avisene verden over. Den tyske fysikeren Wilhelm Conrad Røntgen kom
i søkelyset med de nye vidunderstrålene, og fikk knapt fred for
presse og andre som ønsket å få dem demonstrert. Mange
så mulighetene i den nye teknologien. Røntgen selv forlot røntgenstrålene
året etter. Produsenter av medisinsk utstyr sto for den videre utviklingen
av røntgenteknologien.
Mange fysikere drev eksperimenter med katoderør på slutten av 1800-tallet. Høsten 1895 oppdaget Røntgen at han ved å sette høyspenning på katoderøret fikk en fluorescerende skjerm like ved til å lyse, selv om røret var dekket av sort papir. Andre fysikere hadde observert dette uten at de hadde latt seg pirre til videre forsøk.
Røntgen ble fascinert av fenomenet. Han oppdaget at de usynlige strålene trengte gjennom ugjennomsiktige gjenstander og avslørte skyggen av innholdet i dem. Dette kunne dessuten vises på fotografiske plater. Bare noen få metaller, som bly, klarte å stoppe strålene. Han holdt sin egen hånd opp mot strålene, og ble den første i verden som så skyggen av egne knokler.
Forskningen i tiårene som fulgte viste at røntgenstrålene var elektromagnetiske bølger med svært kort bølgelengde.
Det første norske røntgenbilde
Røntgens
eksperiment var enkelt å utføre. Alt utstyr var kjent og lett
tilgjengelig. Blant de som satte i gang egne forsøk var den norske
fysikeren Kristian Birkeland. I mars 1896 publiserte han et røntgenbilde
av professor Torups hånd i Teknisk Ukeblad. Dette var det første
røntgenbildet som ble tatt i Norge.
Stor begeistring for røntgen
Norske sykehus var raske til å ta røntgen i bruk. Diakonisseanstaltens Sygehus (Lovisenberg) fikk landets første anlegg i 1897. Året etter ble Rikshospitalets Røntgeninstitutt opprettet. Sykehus over hele landet kjøpte røntgenutstyr. Kristiania Røntgeninstitutt reklamerte i 1902 med at instituttet hadde landets største og beste apparat. I tillegg hadde de transportabelt utstyr for fotografering av syke hjemme. Instituttet hadde tre leger med spesialkunnskap om brystsykdommer, hudlidelser og kirurgi.
Kvaliteten på røntgenbildene var ikke særlig god de første årene. Røntgenrørene var vanskelige å betjene. Legene måtte dessuten lære seg å tolke bildene. Begeistringen var stor hos svært mange, mens enkelte var mer skeptiske og mente røntgen bare var et leketøy.
Røntgenrøret
De
første gassrørene var komplekse og upålitelige. Trykket
måtte være riktig for at røret skulle virke skikkelig og
gi gode røntgenbilder. Evnen til gjennomtrengning av ulike deler av
kroppen varierte fra rørtype til rørtype. Røntgenavdelingene
måtte ha et stort utvalg rør til ulike formål.
I 1913 oppfant William David Coolidge elektronrøntgenrøret som innledet en ny tid i røntgenteknikken. Han var ansatt på forskningslaboratoriet til General Electric. Der eksperimenterte de med wolframtråd for å utvikle en mer holdbar glødetråd til lyspærene. Coolidge laget en forbedret katode med en spiral av wolframtråd. Den glødet ved hjelp av elektrisk strøm fra en regulerbar strømkrets. Katoden sendte elektroner ut i et slankt høyvakuumrør. Med stigende temperatur i glødespiralen økte antallet elektroner. Coolidgerøret gjorde det mulig å endre intensiteten på strålingen, og driftsspenningen – som regulerte røntgenstrålenes bølgelengde (gjennomtrengningsevne) – uavhengig av hverandre.
I 1930 ble dreieanoderøret tatt i bruk. Disse gjorde det mulig å øke belastningen på brennflekken ca 30 ganger med om lag 50 000 watt. Dette brakte eksponeringstiden ned i hundredels sekunder. Strålingen pasienten ble utsatt for ble betydelig redusert.
Fare! Stråling!
Langvarige eksperimenter med røntgenstråler ga stråleskader i form av brannsår. Ofte oppsto forstadium til kreft i sårene. Omfattende hudskader ble raskt oppfattet som bivirkning av røntgenstrålene. Det tok lenger tid før man ble klar over mer alvorlige bivirkninger. I 1911 ble det dokumentert at folk som arbeidet med røntgenfotografering, hadde en tendens til å utvikle leukemi (blodkreft). I 1920-årene kom rapporter om dødsfall av aplastisk anemi blant radiologer (røntgenleger). Nyere utstyr ga mindre stråling, men det tok tid før alle hadde råd til å anskaffe det. I 1920-årene ble Coolidge-rørene solgt sammen med beskyttende blyfrakker. Mange mente disse var tungvinte å bruke.
Forsøk med laboratoriedyr viste at røntgenstråler kunne gi sterilitet. Gravide forsøksdyr fikk deformerte eller døde barn. Hudreaksjonene kunne være et tidlig tegn på kreft. I Tyskland ble det vedtatt en lov som begrenset eksponering for røntgenstråler. Andre land fikk lignende lover før første verdenskrig.
I Norge ble spørsmålet om organisert strålevern tatt opp i 1934. Det ble fremmet forslag om opprettelse av laboratorium for oppmåling, standardisering og kontroll av røntgenrør. Årlig kontroll av beskyttelsestiltak for pasienter og personale var et annet ønske. Som resultat av dette ble Røntgenloven vedtatt i 1938. Statens fysiske kontrollaboratorium ble besluttet opprettet. Det åpnet i 1939, og er nå kjent som Statens Strålevern.
Naken til benet
Oppdagelsen av røntgenstrålene gjorde det mulig å avkle menneskekroppen både klær og hud. De mest private deler av kroppen, som hadde vært godt tildekket av tekkelige klær, ble nå synlige. Dette ble opplevd som fascinerende, men var også litt skremmende fordi folks bluferdighet og private soner ble utfordret. Mange menn ble engstelige for at andre kanskje kunne se ektefellenes intime kroppsdeler. Forfattere fanget opp at strålene påvirket folks psyke, og ble inspirert av de mystiske og usynlige røntgenstrålene. Den første kjente forfatter som brukte dem var H. G. Wells i "Den usynlige mannen" fra 1897. Thomas Mann gjorde røntgenstrålene til et levende bilde på dødelighet og seksuell lyst i "Trolldomsfjellet ", som kom ut i 1924. Pablo Picasso malte både strålenes evne til å gjennomskinne kroppen og de indre organene som kom til syne.
Røntgenstrålene gjennomlyste muskelvevet, mens bein og indre organer ga motstand slik at de ble synlige på bilder. Det ble mulig å se om det var skader på ben, om organer hadde svulster, eller om lungene var friske, klare og gjennomskinnelige. På røntgenbildene ble tuberkuløse knuter synlige som mørke skygger på lungen.
Røntgen ble raskt tatt i bruk for å lære mer om kroppens indre organer, og til å stille diagnose ved sykdom. Røntgenlyset ble også brukt i behandling av hudsykdommer, hudkreft, kviser, føflekker og kløe. Begeistringen var stor og strålene ble ofte brukt ukritisk og i altfor store doser.
Gjennomlyst fødsel
Det første bildet av et levende foster ble tatt i 1896. Mor og barn ble utsatt for røntgenstråler i mer enn en time flere ganger. Legen som sto for forsøket så ikke tegn til at strålene gjennom livmoren hadde gjort skade. Han foreslo at røntgen skulle erstatte tradisjonell undersøkelse. Da ville den gravide slippe ubehagelige undersøkelser, som mange leger også fant upassende å foreta.
Få leger benyttet metoden. Fosteret fikk stort sett utvikle seg i fred. Senere ble røntgenbilder av fosterets bevegelse under fødselen brukt i undervisningsformål. Et tysk forlag publiserte en serie røntgenbilder med detaljert forklaring i 1918. Disse ble brukt på Rikshospitalets kvinneklinikk i Oslo.
En ny epoke for kirurgien
Mange så raskt mulighetene til å benytte røntgenstrålene som hjelpemiddel i medisin. Bruk av røntgenstråler i krig ga kirurgien et løft. Militærlegene brukte røntgen for å finne ut hvor kulene befant seg, slik at det ble lettere å fjerne dem. Resultatene var gode fordi pasientene var unge, spreke og slanke. Med røntgen fikk kirurgene et redskap som kunne gi verdifull hjelp i bruddbehandling.
Skjermbildefotografering
Kampen mot tuberkulosen fortsatte langt utover 1950-tallet. Masseundersøkelser med skjermbildefotografering ble et viktig virkemiddel sammen med pirquet-prøvene. De gjennomlyste lungene ble fanget av en spesialskjerm og fotografert med et vanlig kamera. Undersøkelsen var rask og billig, og de små bildene var enkle å arkivere. Bærbart utstyr og skjermbildebusser gjorde det enkelt å nå ut til folk over hele landet.
Strålebehandling
Antoine-Henri Becquerels oppdaget spontan radioaktivitet i 1896. Marie og Pierre Curie arbeidet videre med dette og oppdaget radium to år etter. En ny form for strålebehandling av kreftpasienter ble mulig. Radiumbehandling ble et supplement til røntgenbehandling. Det tok mer enn ti år før metoden ble tatt i bruk i Norge.
Etterspørselen etter radium var langt større enn tilgangen og prisen svært høy. Takket være vennskapet mellom den norske farmasøyten Ellen Gleditsch og Marie Curie, lyktes det å få tak i radium høsten 1912. Forsøk med radiumbehandling ble satt i gang før formell godkjenning fra departementet forelå.
Fra 1900 til langt ut i 1960-årene dominerte røntgenapparatene i strålebehandlingen. Disse ga lav- og mellomenergisk stråling som lett skader huden. Radioaktivitet gir høyenergiske stråler som er mer hudvennlig. Den samme effekten hadde høyvoltanleggene som ble utviklet i 1930-årene.
Stråling på lav- og mellomnivå hjelper bare for små overflatiske beliggende svulster. Større og dypereliggende svulster krever sterkere stråling. I dag får om lag en fjerdedel av alle kreftpasienter strålebehandling. Den benyttes i tillegg til kjemoterapi.
