Hvad
ville det egentlig si å være sinnssyk? Man kunne jo glatt vekk kalle hinannens
særegenheter og mere eller mindre brysomme eiendommeligheter for sinnssyke.
Hvem kunne hindre det? (Amalie Skram, På St. Jørgen, 1895) Psykiske problemer, mentale forstyrrelser, mentale avvik, psykoser, nevroser, personlighetsforstyrrelser, depresjoner, depressive reaksjoner, hysteriske reaksjoner, sinnssykdom, mani, melankoli, demens, avsindighet, raseri, galskap, besatthet.
Bak alle disse betegnelsene skjuler det seg et mangfold av forståelsesmåter, et mangfold av behandlingsmåter - og ikke minst et mangfold av mennesker.
Enkelte har selv ment de har hatt problemer. Andre har blitt fortalt at de har problemer. Noen har villet en forandring, andre har blitt påtvunget en forandring.
Psykiatriens historie er knyttet til dilemmaer omkring frihet og tvang, behandling og straff. I større grad enn på noe annet område innen medisinens historie har det her vært ulike oppfatninger: Hvilke tilstander krever behandling og hvilke gjør det ikke? Hva er sykt og hva er friskt? Hva er i samfunnets interesse og hva tjener individet?
1762 Det første dollhus blir opprettet i Bergen.
|
I gammel tid var sinnssyke familiens ansvar. Så tidlig som på 1500-tallet ble dårekister tatt i bruk - celler hvor gale eller dårer - ble sperret inne og lenket fast. Senere ble cellene til egne hus, dollhus. I 1820 var det sju dollhus i landet. Dollhusene var knyttet til et hospital, og var siste utvei for de fattigste, de urolige eller de som manglet en familie som kunne ta seg av dem.
|
I 1848 fikk Norge en Lov om sindsyges behandling og forpleining. Med den var det slutt på dollhus og dårekister. Nå skulle det bygges institusjoner spesielt for sinnssyke - sinnssykeasyl. Asylene skulle være selvstendige i forhold til sykehus og fengsel.
Sinnssykeloven la grunnlaget for en egen medisinsk disiplin knyttet til sinnssykdom. Den plasserte galskapen blant sykdommene og asylbestyreren i legestanden. Loven ble en grunnlov for vår psykiatri. Med små endringer ble den stående frem til 1961.
Legemlig straff (refselse) var forbudt i asylene. Isolasjon og fysiske tvangsmidler skulle kun brukes når det var strengt nødvendig. De syke skulle ha anledning til sosialt samvær og kroppsarbeid. Dette ble ansett som de viktigste momentene i behandlingen.
Sinnssykevesenet ble en statlig oppgave. Kongelig godkjenning var nødvendig for å etablere asyl for sinnssyke. En egen kontrollkommisjon skulle føre kontroll med virksomheten. For de sinnssyke som ikke selv hadde penger - og bare dem! - skulle det offentlige betale for oppholdet. Sinnssykeomsorgen ble en del av helsevesenet. Men helsevesenet var fortsatt en del av den offentlige fattigforsorgen.
I 1961 fikk Norge en ny Lov om psykisk helsevern. Psykiatri som samfunnsproblem ble her forstått mye bredere enn i den gamle loven. Nå handlet det ikke om sinnssyke, men om psykisk helse. Det dreide seg ikke om en liten avgrenset gruppe mennesker, men om oss alle. Alle psykiske lidelser, store og små, ble regulert gjennom den nye loven. Staten fikk mindre ansvar og fylket mer.
|
Ordet asyl betyr fristed. Sinnssykeasylet skulle ikke bare være et oppbevaringssted, men også et sted for behandling. Det skulle være adskilt fra omgivelsene. Asyler ble lagt til landlige steder utenfor byene. Egne gårdsanlegg ga de syke mulighet til å arbeide (arbeidsterapi), samtidig som asylet fikk produsert landbruksvarer til eget forbruk.
|
Staten bekostet byggingen av en rekke asyl rundt om i landet. Det første, Gaustad asyl, ble åpnet i 1855. Mellom 1890 og 1920 var det sterk vekst i antallet asyl i Norge. Deretter stoppet det opp. Etter 1920 økte det samlede tallet sengeplasser, men ikke antall institusjoner. Først på 1950-tallet avtok veksten.
Ifølge en av de første norske psykiaterne skulle 80 prosent av alle sinnssyke kunne gjøres friske, forutsatt at de kom raskt til behandling. De faktiske tallene kom til å bli langt lavere. Etter hver som asylene ble fylt opp av pasienter, avtok optimismen. Asylene fikk i økende grad preg av å være oppbevaringsplasser, og ikke medisinske behandlingssteder.
Fra 1960-tallet ble institusjonslivet og den naturvitenskapelige tilnærmingen til psykiatrien utsatt for kritikk, både nasjonalt og internasjonalt. Spørsmålet om pasientrettigheter fikk økt oppmerksomhet. Interessen for hvilke virkninger institusjonsoppholdet fikk på de syke ble større. Populære filmer og bøker som Gjøkeredet (Kesey/Forman) og A Clockwork Orange (Burgess/Kubrick) bidro til å rette søkelyset mot psykiatriens bruk av tvang. Etter at Lov om psykisk helsevern ble vedtatt i 1961, startet nedbyggingen av plasser i de psykiatriske sykehusene.
 |
Da Gaustad asyl ble åpnet i 1855, hadde det plass til 300 pasienter. Sykeavdelingene var skilt etter kjønn, sykdommens art og sosial klasse ("Dannelsestrinn"). Det var en viktig del av asylenes ideologi at de ulike kategoriene syke skulle holdes fra hverandre.
Gaustad asyl hadde to forpleiningsklasser. "Førsteklassespasientene" betalte selv for oppholdet på asylet. De fikk en bedre standard på kost og innkvartering enn "andreklassespasientene", som ble behandlet på det offentliges regning.
Klassedelingen av asylene var et viktig skritt på veien mot å gjøre sinnssykeomsorgen til en del av helsestellet. Ved å gi mulighet for behandling for egen regning og etter den standard pasientene var vant til, ønsket myndighetene å sende et signal om at psykiatrien ikke var en del av fattigvesenet, men helsevesenet. Det store flertall av pasienter var likevel fattige som ble behandlet på det offentliges regning.
Pasientene ble delt inn i avdelinger etter hvordan de oppførte seg:
|
"En pige av sværmersekten prædikede sit Galimathias på Christianias gader og indsattes først på arbeidsanstalten, så på dollhuset; i begyndelsen var hun overmåde heftig; men man sagde henne ikke imod og overlod henne til sig selv og lod hende kjede sig; så bekvemmede hun sig lidt efter lidt til at fordrive tiden med nyttigt håndarbeide, og på den måde blev hun tilsidst ganske rimelig og fornuftig."
[Eilert Sundt, 1850]Mann (22), 1850-tallet: "En arbeidsmann på 22 år hadde fire år tidligere begynt å drikke. Etter en stund begynte han å ytre store tanker om sin egen makt og rikdom. Han ville rive ned huset sitt og bygge det opp igjen stort og prektig. Da han ble innlagt på Gaustad asyl, erkjente han sin sykdom og benyttet anledningen til å dra fra sykehuset. I byen nøt han spiritus, leiet værelse til seg og familien, undersøkte arbeidspriser og la store planer. Da han ble brakt tilbake til asylet to dager senere, var han meget overspent, høyrøstet og sang salmer i visetakt. Han var også heftig, til dels voldsom. Han var urolig om nettene, men ved anvendelse av lunkne bad og morfin om kvelden ble han roligere og utgikk helbredet etter omtrent seks måneders opphold i asylet."
[Etter E. Kringlen, 2001]Kvinne (25), 1850-tallet "En tjenestepike fra Bamble på 25 år hadde tjent siden sitt 13. år. Hun hadde vært forlovet med en gutt på 18 år som hun trodde hadde besvangret henne. Men da denne gutten også hadde besvangret en annen pike, gikk hun til presten og nedla protest mot dette ekteskapet. Selv mente hun å være gravid i 7. måned, selv om hennes menstrasjon ikke var opphørt. Da man truet henne med straff for beskyldningene, ble hun mer fortvilet, sluttet å arbeide, gråt stadig og pønsket på selvmord. Hun ble innlagt på Gaustad asyl, engstelig og gråtende. Hun hørte stadig stemmer som truet henne og talte stygt til henne. Under tiden syntes hun å se helvete og alt ondt, og kunne da skrike høyt av angst. Hun fikk flere ganger heftige kramper. Andre ganger var hun mer tilfreds, flittig og arbeidsom. Pasienten roet seg etter 21/2 år og ble utskrevet helbredet til sitt hjem."
[Etter E. Kringlen, 2001]"Hun skulle altså gjøres til sinnssyk. Med vold og makt. Dette intetsigende vrøvl om hennes vrede mot den eller den, som bruktes som bevis for, at hun ikke var normal. Hvad skulle hun stille opp derimod? Det var som en kamp mot værmøller."
[Amalie Skram, På St. Jørgen, 1895]
|
Fra 1900 ble nevrosene eller "de nervøse lidelsene" en del av psykiatriens arbeidsområde. De nervøse var ikke syke, men heller ikke friske. Etter loven kunne de ikke behandles på sinnssykeasylene.
I 1917 åpnet Ullevål sykehus landets første psykiatriske klinikk. Den utgjorde sykehusets "sjette avdeling". I Europa hadde en rekke store sykehus sin egen "sjette avdeling". Flere av dem er beskrevet i skjønnlitteraturen, blant annet i Anton Tsjekovs novelle "Sjette avdeling" (1892) og i Amalie Skrams roman "Professor Hieronimus" (1895) fra København.
Den psykiatriske klinikken var et svar på flere utfordringer. Den sto utenfor sinnssykelovens reguleringer og kunne derfor ta imot pasienter uten at de allerede hadde en erklæring om sinnssykdom. Klinikken var også en observasjonsanstalt, og kunne sende videre pasienter til et asyl.
Virksomheten ved psykiatriske klinikker ble et redskap i undervisningen av medisinerstudenter. Universitetet i Oslo åpnet i 1926 en psykiatrisk klinikk på Vinderen.
Samtidig med opprettelsen av de første klinikkene begynte man å kalle sinnssykeasylene for psykiatriske sykehus. Vokterne som arbeidet i asylene, fikk etter hvert utdanning og ble kalt pleiere. Det var mindre stigmatiserende å ha vært innlagt på et sykehus enn på et asyl.
|
I dollhusene ble dårene behandlet med dramatiske hjelpemidler som "svingstolen" og "korsfestelsesapparatet". Rundt 1850 ble disse hjelpemidlene fortrengt av en psykologisk orientert behandlingsideologi - en mer "moralsk behandling". Behandlerens personlige autoritet kom mer i sentrum. Det personlige forholdet mellom lege og pasient ble ansett som avgjørende for mulighetene til å bli frisk.
Rundt 1900 ble legene mer opptatt av den sinnssykes kropp. Å holde den syke i ro ble ansett som viktig. Pasientene ble lagt i bad eller seng i lange perioder (dager, uker). I mange tilfeller ble det brukt reimer og andre tvangsmidler. Ulike medikamenter, som opiumsdråper, ble også brukt til å berolige.
Utover 1900-tallet fant legene på nye - og til dels drastiske - måter å behandle sinnslidelser på.
Malariabehandling ble først brukt i 1917. Ved å smitte sinnssyke pasienter med malaria ville man fremkalle feber. Målet var at den høye temperaturen skulle ta knekken på eventuelle bakterier i hjernen som kunne være årsak til sykdommen. Behandlingen ble spesielt brukt på pasienter med diagnosen paralysis generalis, syfilis i tredje stadium. Den østerrikske legen Wagner von Jauregg, som innførte malariabehandlingen, fikk i 1927 Nobelprisen i medisin for denne metoden.
Sjokkbehandling ble tatt i bruk fra 1930-tallet. Flere psykiatere hadde registrert at epilepsi og schizofreni sjelden fantes hos én og samme pasient. Det ble derfor gjort forsøk med å fremkalle anfall som lignet på epileptiske anfall. Medikamentet kardizol ble tidlig brukt til å framkalle slike kramper. På 1940-tallet gikk man over til elektrisk sjokkbehandling (ECT). Etter hvert ble ECT også brukt i utstrakt grad på pasienter med dype depresjoner. Frem til 1960-tallet ble elektrosjokkene gitt uten bedøvelse, uten å informere pasientene og uten at de ble skjermet fra de øvrige pasientene under behandlingen. I dag gis det fortsatt ECT-bahandling, men med informert samtykke og under full narkose.
Psykoanalyse: Den østerrikske legen Sigmund Freud var opphavsmannen til psykoanalysen, en behandling som ikke krevde mekaniske eller farmasøytiske virkemidler. På 1930-tallet fikk psykoanalysen sterke talsmenn i Norge. Forfattere som Arnulf Øverland og Sigurd Hoel bidro til å gjøre den kjent. Den omstridte tyske psykoanalytikeren Wilhelm Reich, som oppholdt seg i Norge som politisk flyktning, bidro til mer kritisk oppmerksomhet rundt psykoanalysen. På 1960-tallet, da institusjonskritikken kom og nedbyggingen av asylene tok til, ble det ny interesse for psykoanalytiske tilnærminger. Behandlingen var imidlertid ressurskrevende. Det var først og fremst utenfor sykehusene, i privat praksis, at psykoanalysen fikk betydning som behandlingsform.
Badet tjente flere formål. Det ble antatt å ha en medisinsk betydning, i tillegg til at det sikret en viss ro og orden på avdelingene.
Allerede rundt 1800 ble bad og dusj brukt i behandlingen. I dollhusene var vannet både en straffemetode og en behandlingsmetode. Langvarige bad ble brukt for å oppnå en beroligende virkning. Overraskende bad, som dusj eller plutselig neddukking, ble brukt for å oppnå en sjokkeffekt som skulle påvirke pasientens sinn. I begge tilfeller er det vanskelig å trekke et skille mellom vannet og badene som behandling og som straff.
Rundt 1900 var sjokkbadene ikke lenger i bruk i Norge, mens langbadene var en av hjørnestenene i den "moderne sinnssykebehandling". Et bad kunne strekke seg over flere dager, med eller uten opphold om nettene. Var pasienten svært urolig, kunne det spennes et dekken over badekaret, som hadde et hull for hodet og et hull for påfyll av vann. Pasientens bevegelsesfrihet ble dermed like begrenset som i isolasjonscellen.
Lobotomi
|
Ingen annen psykiatrisk behandling har blitt så massivt fordømt i ettertid som lobotomi. Samtiden så annerledes på det. Lobotomiens opphavsmann, portugiseren Egas Moniz, ble i 1949 belønnet med Nobelprisen i medisin. (Les mer om dette på Nobelmuseets hjemmesider.)
Lobotomi
(prefrontal lobotomi) innebar at noen av fibrene som forbinder de fremre hjernelappene
med resten av hjernen, ble skåret over. Inngrepet ble første gang utført i
Lisboa i 1935. Den første lobotomi i Norge ble gjennomført i 1941. På 1940-
og 50-tallet ble inngrepet brukt ved tvangsnevroser, schizofreni og depresjoner.
Det er liten tvil om at det også ble utført for å oppnå større ro på de psykiatriske
avdelingene. Inngrepet ble ansett å virke positivt på nær halvparten av pasientene,
men ofte oppsto det uheldige personlighetsforandringer, blødninger, epilepsi
og - i noen tilfeller - dødsfall. I Norge utførte man lobotomier frem til
1955.
Introduksjonen av psykofarmaka har i ettertid fått æren for at man sluttet med lobotomi i de psykiatriske sykehusene. Etter at metoden var oppgitt, ble det reist offentlig kritikk mot denne behandlingsmåten. Kritikken ble politikk, og i 1996 vedtok Stortinget at lobotomerte (lobotomioffer) skulle få økonomisk erstatning for det de hadde vært utsatt for.
"…og så kom da i 1955 de nye medikamentene. I prinsippet virket de på samme måte som sjokkbehandlingen: De befridde sykehusmiljøet for uro, aggressivitet, depresjon og mistenksomhet og åpnet dermed nye veier for videre omlegging av miljøet." (Ø. Ødegård, psykiater)
|
På 1950-tallet ble angstdempende og antidepressive medikamenter tatt i bruk mot sinnslidelser. Det første, klorpromazin, kom i 1950. Piller skulle forandre mennesker, gi varige virkninger på sinnet. Resultatene ble ansett som svært positive, og bruken av medikamenter økte raskt.
|
I noen tilfeller ble medikamentene brukt sammen med annen behandling. En kort periode på 1950-tallet ble det narkotiske stoffet LSD prøvd ut i forbindelse med samtaleterapi, som en "snarvei til det underbevisste". Andre stoffer reduserte svingningene i sinnstilstanden. De gjorde gapet mellom bølgetopper og bølgedaler mindre.
Innføring av medikamentbehandling bidro til nedbygging av antall institusjonsplasser i psykiatrien. Fra 1970 til 1990 ble antallet institusjonsplasser i Norge halvert. Andre land gikk enda lenger, og besluttet å stenge alle psykiatriske institusjoner.
De nye medikamentene er blitt oppfattet som en revolusjon av psykiatrien. De forandret livet i institusjonene - men var de nødvendigvis en velsignelse for pasientene som fikk dem?
Innføring av medikamentbehandling og nedbygging av institusjonene ble ledsaget av en ny og kraftigere kritikk av psykiatrien, både fra innsiden og utsiden. Den nye "antipsykiatrien" førte blant annet til heftig debatt rundt pasientrettigheter. I Norge fikk Arnold Juklerøds strid med Gaustad psykiatriske sykehus stor oppmerksomhet. Innenfor film og skjønn-litteratur er psykiatriens dilemmaer mer aktuelle enn noen gang. Forholdet mellom tvang og behandling, mellom hensynet til pasienten og til omgivelsene er fortsatt innfløkt for psykiatrien.
|
Samtidig med at de psykiatriske institusjonene har blitt bygget ned, har det vært en kraftig økning i rekken av hva vi i dag oppfatter som behandlingskrevende lidelser.
|
Psykiske lidelser som angst og depresjoner er meget utbredt. Fortsetter dagens trend vil hvert tredje menneske i løpet av livet ha behov for å søke behandling for psykiske lidelser. Forekomsten av psykiske lidelser i den norske befolkningen er anslått til mellom 15 og 20 prosent. Depresjoner er den vanligste alvorlige psykiske lidelsen. Blant yngre har spiseforstyrrelser økt i omfang. De såkalte "lykkepillene" (nye antidepressiva) hører til våre vanligste medisiner.
Rådet for psykisk helse har anslått at ca 50.000 nordmenn har alvorlige kroniske sinnslidelser (1995).
Søker vi i dag "behandling" for allmenne problemer ved det å være menneske?
Har dagens samfunn lavere toleranse for "livsproblemer"?
Skaper det moderne samfunn i det 21. århundre mer psykisk lidelse?
Sinnssykeloven i 1848 krevde at asyl og fengsel skulle være klart skilt fra hverandre. Det skapte et problem: Hva skulle man gjøre med de mange sinnssyke som var for farlige til å være i asyl, og de straffedømte som under fengselsoppholdet ble sinnssyke? Skulle de settes i fengsel eller legges inn på sinnssykehus?
Psykisk syke som utøver vold utenfor institusjonene utløser med jevne mellomrom store oppslag i mediene. Psykiatrien har fra første stund handlet om å beskytte de syke, men også om å beskytte samfunnet.
I 1895 etablerte staten et Kriminalasyl i Trondheim for å løse dette problemet. Asylet var en avdeling av Trondhjems straffeanstalt. Her skulle man ta imot de som både var sinnssyke og kriminelle. Reitgjerdet asyl fra 1923 var beregnet på den samme pasientgruppen.
Kriminalasylet har alltid vært en beryktet institusjon. Fra 1978 ble Reitgjerdet gjenstand for intens offentlig debatt og kritikk. Det var særlig bruken av tvang på institusjonen som ble kritisert. I 1980 ble det innført inntaksstopp for pasienter. Reitgjerdet ble stengt for godt i 1987. Denne delen av psykiatrien skulle nå desentraliseres. Egne sikkerhetsavdelinger ved fylkessjukehusene, og fire regionale sikkerhetsavdelinger for "særlig farlige sinnslidende" ble opprettet som erstatning for kriminalasylet.
Ny lov om psykisk helsevern
I juli 1999 vedtok Stortinget "Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern". (Les mer om denne på Odin). Loven regulerer langt klarere enn før hvilke tiltak som kan iverksettes ved tvungent psykisk helsevern. Pasientenes behov er satt i sentrum, og respekt for den enkelte pasients menneskeverd skal ligge til grunn for all behandling.
Det siste tiåret har det skjedd store endringer i norsk psykiatri. Antall sykehusplasser fortsatte å synke på 1990-tallet. Gjennomsnittlig liggetid for pasienter på psykiatriske klinikker ble halvert fra 1991 til 2000. Samtidig økte antall pasienter som kom til døgnbehandling med 60 prosent.
De psykiatriske klinikkene hadde overbelegg og korridorpasienter. Kommunehelsetjenesten klaget over at det var altfor vanskelig å skaffe plass til personer med sterkt behov for psykiatrisk hjelp. Mange pasienter skulle hatt mer hjelp, enten fra sykehusene eller fra kommunen, men ble "Utskrevet til mor".
Nye behandlingstilbud er etablert. Familier og pasienter gis bedre undervisning om psykiatriske sykdommer og hvordan de kan mestre dem i hverdagen.
Bruken av tvang i norsk psykiatri blir jevnlig satt under lupen. Det er stor variasjon fra sykehus til sykehus når det gjelder bruk av tvangsmidler, tvangsinnleggelser og tvangsmedisinering.
Krafttak for psykiatrien
I
1995 behandlet Stortinget meldingen "Åpenhet
og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudet". (Studer denne på
Odin) Her ble det konstatert at det var "svikt i alle ledd"
innenfor psykisk helsevern. Særlig store mangler ble avdekket i barne-
og ungdomspsykiatrien. Mange barn og unge måtte vente i flere år
på behandlingstilbud.
Det var bred politisk enighet om å ta et krafttak for psykiatrien. I 1997 vedtok Stortinget "Opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006". Det skulle investeres 6,3 milliarder kroner. Dessuten skulle driften av psykiatriske institusjoner og klinikker styrkes med 4,6 milliarder kroner mer i året i forhold til budsjettet for 1998.
Den nye psykiatrien skal være preget av nærhet til lokalmiljøet, familie og venner, skole og arbeid. De fleste som trenger hjelp, skal kunne bo hjemme under behandlingen. Spesialisthelsetjenesten i de nye statlige foretakene skal tilby dagbehandling, poliklinikk og kortvarige opphold på nye distriktspsykiatriske sentre. Sykehusopphold skal kun gis til de mest alvorlig syke.
Pst, pst - TIPS
|
I Norge rammes mellom 5 og 10 av 100 000 personer av schizofreni hvert år. Schizofreni er en alvorlig forvirringstilstand eller et svært dyptgående nervøst sammenbrudd – en langvarig psykose. Hos unge mennesker kan slike sammenbrudd sette merker for livet, spesielt dersom det går lang tid fra sykdommen starter til pasienten får behandling.
Schizofreni er en meget kostnadskrevende sykdomsgruppe. Hvert år koster schizofreni det norske samfunnet rundt 5 milliarder kroner. Kostnadene er høyere enn behandlingen for alle hjerte- og karsykdommer, enn alle kreftsykdommer, enn alle revmatiske lidelser.
I dag er tiden fra klare symptomer på psykose viser seg til effektiv behandling kommer i gang ofte lang, i gjennomsnitt 1-2 år. Ny forskning har vist at rundt en tredjedel av pasientene har gode sjanser til å leve et tilnærmet normalt liv, dersom de raskt får hjelp. Psykiatriske sentre i Rogaland, ved Ullevål Sykehus i Oslo og Universitetssykehuset i Roskilde, Danmark har siden 1997 arbeidet aktivt for å oppdage personer med en begynnende schizofreni langt raskere enn før.
TIPS-prosjektet (tidlig intervensjon ved psykose) har tatt i bruk moderne markedsføring i avis- og kinoreklame for å øke befolkningens kunnskaper om symptomene på psykose. I Rogaland har ventetiden gått ned fra to år til et halvt år fra første symptom på psykose oppstår til pasienten får hjelp. TIPS-prosjektet har vist at det er mulig å hindre, mildne eller forsinke utbruddet av en psykose dersom behandlingen starter på et tidlig tidspunkt i sykdomsutviklingen. Mye tyder på at fremtidsutsiktene blir bedre, og at selve behandlingen blir enklere.
