Poliomyelitt

Polio(myelitt) var en av de mest fryktede sykdommene på 1940- og 1950-tallet. I 1952 døde flere barn i verden av polio enn av noen andre infeksjonssykdommer. Mellom 1950 og 1954 var det over 4 000 poliotilfeller med lammelser i Norge. Mer enn 500 døde.

Sykdommens andel av den samlede dødeligheten var likevel beskjeden. Tuberkulosen var helt frem til 1950-tallet den mest fryktede infeksjonssykdommen. Polio rammet middel- og overklassen i større grad enn tuberkulosen. Økt renslighet i hjemmene fjernet smittestoffene. Dette førte til at små barn ikke ble utsatt for poliosmitte mens de fortsatt hadde beskyttelse fra antistoffer i morsmelken. Det er et paradoks at kampen for en mer renslig befolkning, kunne bli en så stor trussel mot barns helse som polio.

Poliomyelitt var kjent som barnelammelse fordi sykdommen først og fremst angrep barn og unge. Epidemiene kom som regel på sensommeren og høsten. Hadde man gått med våte klær, sittet på kalde steiner eller spist den lille blomsten på eplet, kunne man få polio, sa folk.

Sykdommen var dramatisk. Den startet med lett feber, ubehag, hodepine og oppkast, som varte fra tre til fem dager. Symptomene minnet sterkt om influensa. Enkelttilfeller kunne bli oversett, mens epidemier gjorde det enklere å stille diagnose. Alvorlige poliotilfeller kunne lett forveksles med hjernehinnebetennelse. Disse førte som regel til lammelser som rammet ryggmargen, hjernenervene eller selve hjernen.

Rundt fem prosent av de syke fikk lammelser. Syke opplevde at de plutselig falt sammen og ikke klarte å stå på bena lenger. Andre våknet om morgenen og kunne ikke bevege en arm eller et ben. Lammelsene økte ofte i omfang etter hvert som sykdommen utviklet seg. Dersom puste- og svelgmuskulaturen ble rammet, kunne tilstanden bli livstruende. Mange hardt angrepne poliopasienter døde.

"Spis ikke med fingrene"

Epidemiene tidlig på 1900-tallet førte til økt bevissthet rundt poliomyelitt. I 1904 krevde justisdepartementet at alle tilfeller av polio skulle rapporteres. De følgende årene økte antallet registrerte poliotilfeller sterkt.

Legen Christoffer Leegaard undersøkte nesten 1000 poliotilfeller fra 1905-epidemien, og systematiserte resultatene. Han var overbevist om at det var ett bestemt smittestoff som var årsaken til polio. Det ble gjort forsøk på å lage forholdsregler mot poliosmitte. Tre ukers isolasjon av poliosyke ble anbefalt. Man måtte holde seg borte fra "avsondringen fra den sykes næse og svelg samt de øvrige uttømmelser".

I forholdsreglene for å hindre smitte fra 1912 ble det lagt vekt på personlig hygiene og renslighet. Levereglene var enkle og korte:

• Vask hendene før hvert måltid
• Spis ikke med fingrene
• Spis ikke av samme matfat
• Vask spisebestikk og tallerkener etter bruk
• Mat- og drikkevarer må oppbevares slik at fluer ikke har tilgang
• La aldri besøkende gi husets barn medbrakte ting
• Håndklær og lommetørklær må ikke brukes felles av flere; når de er brukt må de vaskes i såpevann og kokes

Levereglene er preget av tidens hygieneideologi, synet på hva polio var og oppfatningen av hvordan sykdommen smittet. Reglene ble fortsatt brukt på 1950-tallet.

Polio, bakterier eller virus?

Rundt 1900 søkte medisinere over hele verden etter årsakene til polio. Spørsmål om hvordan polio trengte inn i kroppens sentralnervesystem, om sykdommen var smittefarlig - og i så fall hvordan den smittet, sto sentralt. Var det kontaktsmitte via syke eller friske bærere, eller smittet polio gjennom vann og matvarer?

I 1898 hevdet Francis Harbitz (1867-1950) og Victor Bülow-Hansen (1861-1938) at polioinfeksjonen kom fra mage-tarmsystemet. Dette ble først akseptert langt senere. Den rådende oppfatning var at infeksjonen kom via munn og nese. Mange mente det var en sammenheng mellom polio, hjernehinnebetennelse og hjernebetennelse.

De norske patologene Francis Harbitz og Olaf Scheel (1875-1942) var av en annen oppfatning. De mente det måtte dreie seg om et usynlig virus som ikke lot seg filtrere ut. De klarte å vise at polioangrep, i tillegg til betennelse i ryggmargen, ga betennelse flere steder i hjernen. Mikroorganismen som forårsaket polio var ikke en bakterie, men et virus som angrep hele nervesystemet. (Olaf Scheel var sammen med Johannes Heimbeck også initiativtaker til BCG-vaksineringen som fikk stor betydning for bekjempelsen av tuberkulose i Norge. Les mer om dette her)

Arbeidene deres ble publisert i 1907 og fikk stor internasjonal betydning. I 1908 annonserte østerrikerne Karl Landsteiner og Erwin Popper at polioviruset var funnet. En prøve fra en niårig gutt som døde av sykdommen, ble brukt til å bevise dette. Først sprøytet de materialet inn i kaniner, hamstre og mus, uten resultat. Da blandingen ble sprøytet inn under bukhinnen i to aper kom gjennombruddet. Den ene døde etter åtte dager, mens den andre fikk lammelser etter en inkubasjonstid på 17 dager. Prøver av vevene til apene var like de som ble funnet hos gutten. (Landsteiner fikk i 1930 nobelprisen i medisin for sin oppdagelse og kategorisering av blodtypene.Les mer om dette på Nobelmuseets hjemmesider.)

Den skumle husflua, og andre dyriske smitteveier

Fluene ble med jevne mellomrom omtalt som smittebærere. Temaet ble ofte omtalt på internasjonale hygienekongresser. I tillegg ble mygg, lus og lopper, samt veggdyr ansett som sannsynlige smitteoverførere. Det ble gjort flere forsøk på å vise at husfluene spredte viruset.

Så sent som i 1940-årene ble fluene trukket frem som smittebærere. Forsøk på å begrense polioepidemier ved hjelp av DDT-sprøyting, hadde ingen bevisbar effekt. Dette hadde imidlertid hatt stor effekt på malariamygg.

I dag vet vi at mange menneskesykdommer overføres fra dyr. Griser og ender kan gi influensa og hestene overfører forkjølelse. Meslinger, som fortsatt dreper millioner, er resultat av rinderpest som overføres mellom hunder, kyr og mennesker. Salmonella smitter via katter, hunder, ender, høner, mus og rotter. Vann forurenset av avføring fra dyr sprer polio, kolera, tyfus og hepatittvirus (gulsott).

Ro eller bevegelse?

"Poliomyelitt-pasientens krav til lægen er enkle, men kategoriske; behandlingen skal iverksettes straks. Den skal i første stadium bestaa i at musklerne skaffes absolutt ro (…) beskyttet mot deformiteter." Legen Haakon Sæthre 1921

Behandlingen av polio endret seg lite fra 1920- til 1950-tallet. Pasienten skulle ligge helt stille uten å bevege seg. Sengebøyle over føttene skulle sikre at tyngden av dynen ikke presset foten i spissfotstilling. Fotsålene skulle hvile mot en kasse slik at vekten av fotsålene, eller føttenes bøyemuskulatur, ikke skulle gi spissfot. Bøying av knær ble forsøkt hindret med stramme laken. Sammentrekninger ble forsøkt rettet ut ved hjelp av sandposer. Disse ble også brukt til å støtte opp for å hindre vridning av føttene.

Først når det ikke lenger var betennelse i ryggmargen, skulle den passive muskelavslappende behandlingen avsluttes. Da kunne den aktive behandlingen med forsiktig bevegelse begynne. Angsten for overstrekk og utvikling av slengledd førte til at få poliorammede kom raskt på bena. Det var bred enighet om at poliopasientene skulle ha fullstendig ro i feberfasen.

Fra slutten av 1930-årene ble spørsmålet om aktiv eller passiv behandling et stort diskusjonstema. Tilhengerne av aktiv behandling mente det var viktig holde liv i muskulaturen og opparbeide muskelkraften så raskt som mulig. Treningen skulle påbegynnes rett etter at feberen hadde gitt seg.

Den australske sykepleieren Elisabeth Kenny tok i bruk varme pakninger i sin massasjebehandling av poliopasienter. Metoden viste seg å være godt egnet. Mange leger vegret seg likevel for å ta den i bruk. Kenny angrep legene for å overse pasientenes sammentrekninger og psykiske velvære. Hun mente dessuten at de lot pasientene være i ro for lenge under sykdommens akutte fase.

I USA ble hun hånet og latterliggjort av den toneangivende medisinske ekspertisen. Kenny-metoden hadde tilhengere også i Norge. På 1950-tallet var diskusjonen fortsatt aktuell. Den passive behandlingen hadde flest tilhengere. Uenigheten blant legene førte til at en rekke poliopasienter lå for lenge i ro, og at det ble vanskelig å trene opp full førlighet igjen.

Lang veg tilbake til livet

Når polioen rammet, var resultatet som regel svært lange sykeleier. Barn ble isolert fra foreldrene i den akutte sykdomsfasen. Når de var blitt "friske" og skulle starte opptreningen, måtte de fortsatt oppholde seg på sykehus eller behandlingshjem. Mange var borte fra foreldre og søsken i flere år. Dette skapte både fysisk og psykisk avstand mellom poliosyke barn og foreldre, søsken og venner. Poliobarn opplevde at de ble sett på som annerledes.

Forståelsen for hva de hadde vært gjennom var som regel liten. Polio var en mystisk og skremmende sykdom som det helst ikke skulle snakkes om. Mange opplevde at den ble tiet i hjel både på skolen og hjemme.

En rekke poliopasienter måtte ha korsett for å kunne stå på bena. Skinner ble brukt til å støtte opp og stive av ben og armer. Etter hvert som de vokste, måtte skinner og korsetter tilpasses på nytt og endres med behovene. Møysommelig trening gjorde det mulig for mange å bli så sterke at de kunne legge bort hjelpemidlene. Å øve opp evnen til å gå på flat mark og i trapper var vanskelig. Tøyning var nødvendig for de som hadde sammentrekninger i ben og armer. Behandlingen ble opplevd som smertefull, vond og tidkrevende. Trening i varme basseng sto sentralt i opptrening av styrke og bevegelighet. Varmen gjorde muskulaturen mykere og vannet gjorde det enklere å gjøre øvelser. Likevel opplevde mange badebehandlingen som slitsom og vond.

Yrkesopplæring var fortsatt viktig på 1950-tallet. Alle yrker egnet seg ikke like godt for de som var rammet av polio. Kontorarbeid passet godt for mange. Opplæring i bruk av skrivemaskin var et viktig ledd i forberedelsene til en jobb på kontor. Annen yrkesopplæring ble også gitt. Noen ble opplært i proteseteknikk og arbeid på proteseverkstedene.

Bilder fra ulike yrkesopplæringsaktiviteter på Sophies Minde

Sophies Minde og Kronprinsesse Märthas Institutt

I 1892 startet søstrene Agnes og Nanna Fleischer en arbeidsskole for vanføre i Skådalen ved Oslo. Denne utviklet seg senere til en institusjon for arbeidsterapi og behandling av mange funksjonshemmede. Målet var at de skulle lære et håndverk.

Etter en donasjon på 300 000 kroner fra kong Oscar II i 1897, ble det mulig å bygge Sophies Minde. I 1927 flyttet institusjonen til Trondheimsveien i Oslo. Poliklinikken ble knyttet til arbeidsskolen. Poliopasientene dominerte, og de store polioepidemiene på 1940- og 1950-tallet bidro til at den medisinske siden ble sterkere prioritert.

Sophies Minde i Trondheimsveien

I 1952 hadde Sophies Minde tre avdelinger; en for ortopedisk kirurgi, en for fysikalsk terapi (sykegymnastikk, massasje og badebehandling), og en for teknisk ortopedi med tilpassing av proteser, bandasjer og skinner.

Landsforeningen mot Poliomyelitt ønsket å bygge sin egen sentralinstitusjon på tomten til Sophies Minde. I 1954 ble Kronprinsesse Märthas Institutt åpnet. Hensikten var å utdanne leger, fysioterapeuter, arbeidsterapeuter og andre hjelpere for rehabilitering av polioskadde.

Epidemiene økte behovet for sykehusplasser sterkt. Flere steder ble det bygget egne polioinstitutter som skulle gi nødvendig etterbehandling. Mange ble reist for midler fra private og humanitære organisasjoner. Landsforeningen mot Poliomyelitt sto sentralt i svært mange av dem.

Jernlunga - et knapphetsgode

De som ble lammet i pustemuskulaturen måtte i kortere eller lengre tid ha hjelp til å holde lungefunksjonen i gang. Fikk de ikke hjelp til å puste, døde de.

Jernlunga var en tankrespirator som hjalp poliopasienten til lammelsen gikk tilbake og de kunne puste selv. Pusteskjold var et alternativ til jernlunga, og kunne brukes på de som ikke var så hardt angrepet - eller dersom det ikke var noen tilgjengelig jernlunge. De få jernlungene som fantes, ble sendt rundt med fly etter behov.

Prinsippet med jernlunga og pusteskjoldet var at de skapte et undertrykk som fikk brystkassen til å heve og senke seg slik at respirasjonen (pusten) ble holdt i gang.

Forebygging og vaksine

Karl Landsteiners forsøk med aper rundt 1910 hadde vist at noen aper utviklet immunitet når de fikk sprøytet en blanding fra ryggmargen til smittede aper inn under huden.

I 1935 startet to amerikanske forskere utprøving av poliovaksiner. John Kolmer fra Temple University lagde en vaksine av levende, men svekket poliovirus. Den var delvis inaktivert av aper. Kolmer prøvde den først på seg selv, sine to barn og 23 andre personer. Deretter startet han vaksinering av 17 000 barn. Seks av disse døde og 12 fikk polio.

Samtidig hadde Maurice Brodie fra New York City Health Laboratory kommet frem til en formalin-inaktivert vaksine fra ryggmarg hos smittede aper. Forsøk med vaksinering av 3000 barn resulterte i smitte, lammelser og enkelte dødsfall. Helsemyndighetene stoppet forsøkene. De to legene kom i vanry, og Brodie tok sitt eget liv like etter.

Mange eksperimenterte med vaksiner på dette tidspunktet. Først etter at de amerikanske legene J.F. Enders, F.C. Robbins og T.H. Weller klarte å dyrke poliovirus i en spesiell vevskultur i 1949, kom gjennombruddet. Det ble etter hvert mulig å isolere polioviruset og å lage vaksine. De tre legene ble belønnet med Nobelprisen i 1954. Les mer om dette på Nobelmuseets hjemmesider.

Poliovaksinen

Jonas Salk fra University of Pittsburgh publiserte de første resultatene av forsøk med inaktivert (drept) poliovaksine på 161 frivillige i 1953. Like etter ble 5 000 barn vaksinert, og et gedigent vaksinasjonsprogram iverksatt. Under den internasjonale poliokonferansen i Roma høsten 1954, kunne Salk vise at forsøkene hadde gitt kraftig dannelse av antistoff hos forsøkspersonene.

I april 1955 ble effekten av Salks poliovaksine bekreftet. Det ble dokumentert mer enn 50 prosents immunitet. Jubelen var stor. Like etter ble det imidlertid oppdaget at en rekke av de vaksinerte hadde fått polio - og at tre fjerdedeler fikk lammelser og noen døde. Dette skapte stor usikkerhet og tvil rundt vaksinen.

Nærmere undersøkelser avdekket svikt i kvalitetskontrollen ved et av laboratoriene som lagde vaksine. En rekke vaksinerte hadde fått aktivt poliovirus i stedet for drept poliovirus i sine sprøyter. I løpet av året ble millioner av amerikanske barn vaksinert mot poliomyelitt. Antallet nye poliotilfeller sank dramatisk.

Salk eller Sabin?

I 1965 kom Sabin-vaksinen, som var utviklet av Albert Sabin. Han var Salks hovedkonkurrent i kappløpet om poliovaksinen. Sabin-vaksinen var basert på svekket levende poliovirus, og kunne gis via munnen. Den infiserte tarmen slik at betennelsen ble spredd som en naturlig infeksjon i kroppen. Beskyttelsen består av immunitet i tarmen, samtidig som det dannes antistoffer. Metoden var billig og egnet seg godt til massevaksinasjon. Sprøytene ble erstattet av sukkerbiter med vaksine.

I 1980 gikk man tilbake til Salk-vaksinen fordi det var vanskelig å få trygg Sabin- vaksine. Ulempen med Sabin-vaksinen var at den kunne gi polio. Derfor kunne den ikke gis til gravide, tuberkuløse og personer med nedsatt immunforsvar. Salk-vaksinen medførte ikke risiko for slike grupper.

Poliovaksinen kommer til Norge

Den første sendingen med poliovaksine kom til Norge med spesialfly og landet på Fornebu flyplass om kvelden 4. oktober 1956. Lasten inneholdt en halv million kubikkcentimeter vaksine til en verdi av to og en halv million kroner.

Oslo Helseråd planla vaksinering av 40 000 skolebarn i hovedstaden. Siden mengden vaksine var begrenset, ble det ført lange diskusjoner om hvordan vaksineringen skulle gjennomføres. Innsprøyting i underhuden var anbefalt av produsenten og ble benyttet i USA. Alternativet var injeksjon i hudvevet. Denne metoden ble brukt i Danmark. Fordelen var at den krevde mindre mengde vaksine, slik at det ble mulig å vaksinere tre ganger så mange.

Valget var vanskelig, ikke minst fordi den amerikanske og danske vaksinen ikke var lik. Kvaliteten på vaksinen fra de ulike leverandørene varierte, og frem til 1960 var det ingen offentlig kontroll. Alle vaksinene ble ansett som effektive og sikre uten spesielle bivirkninger. Valget falt på den vaksinebesparende metoden. Da tilgjengeligheten på vaksine bedret seg i 1957, gikk man over til vaksinering i underhuden. Vaksinasjonen ble en stor suksess i Norge som i alle andre land som startet massevaksinasjon.

Hvem skulle få vaksine?

Diskusjonene om hvilke grupper som skulle prioriteres endte med at alle norske skolebarn ble vaksinert først. Omfattende innsats fra norske helsesøstre og leger gjorde det mulig å vaksinere 500 000 skolebarn to ganger fra oktober til desember 1956.

Like før jul ble det bestemt at gravide, yrkesutsatte og personer over 18 år, samt spedbarn over ni måneder skulle prioriteres. Erfaringene fra de første årene med poliovaksinering i Norge viste at færre ble syke. Likevel opplevde Nord-Norge en kraftig polioepidemi høsten 1958.

Etter hvert som det ble nok vaksine å få tak i startet arbeidet med å få så mange som mulig til å vaksinere seg. Bilde fra Arbeiderbladet / Arbeiderbevegelsens arkiv.

Virus blir synlig i elektronmikroskop

Elektronmikroskopet gjorde det mulig å se virus og andre mikroskopiske mikrober som man tidligere var overbevist om var der, men ikke kunne bevise eksisterte. Kunnskap om katodestråleteknologi, i tillegg til forbedringer av elektroniske rør og vakuumteknologien, var avgjørende for å lykkes i arbeidet med å utvikle elektronmikroskopet.

Den franske fysikeren Louis de Broglie fikk Nobelprisen i 1929 for sin teori om materiens bølgenatur. Teorien ble publisert i 1924 og la grunnlaget for utviklingen av elektronmikroskopet. Ingeniørene Ernst Ruska og Max Knoll demonstrerte et elektronmikroskop i Berlin i 1928.

Flere grupper i USA og Europa eksperimenterte uavhengig av hverandre i 1930-årene. Siemens engasjerte i 1937 Ernst Ruska for å utvikle et kommersielt elektronmikroskop. Det kom på markedet i 1939.

Radio Corporation of America (RCA) ansattte fysikeren James Hillier til å gjøre det samme. RCA lanserte sitt første elektronmikroskop i 1940. RCA ble den ledende leverandør i etterkrigsårene.

I elektronmikroskopet benyttes en elektronstråle i vakuum for å danne et bilde av meget små partikler (strukturer). I vanlig mikroskopi benyttes lys for å få dette til. På grunn av lysets bølgelengde kan det bare oppnås begrenset forstørrelse. Ved å bruke elektroner (negativt ladete partikler) blir bølgelengden betydelig kortere enn ved bruk av lys. Dette gjør det mulig å se og avbilde selv de minste mikrober. I et elektronmikroskop går elektronene gjennom magnetiske linser som samler og sprer elektronstrålen.

Preparatet som undersøkes må først behandles med et tungmetallsalt, som fungerer som negativ farging. Dette legger seg rundt preparatet og fører til at elektronene som treffer, gjengir et korrekt bilde av preparatet på en fluorescerende skjerm. Dersom forstørrelsen blir større enn 50 000 ganger, brenner preparatet opp.

Norges første elektronmikroskop EMU-mikroskopet fra RCA ble kjøpt inn i 1955 til Kaptein W. Wilhelmsen og frues bakteriologiske institutt ved Rikshospitalet i Oslo. Mikroskopet var en gave fra skipsreder Erling. H Samuelsen. Det måtte med andre ord en privat donasjon til for at Norge skulle få sitt første elektronmikroskop.

Bildet til venstre er det første bilde som ble tatt med elektronmikroskopet. Det viser syfilisspirochæten. Til høyre vises et elektronmikroskopbilde av polio-viruset.

Nettversjonen er utarbeidet av Norsk Teknisk Museum ved Dag K. Andreassen