Kolera og vannbårne epidemier på 1800-tallet

I 1832 kom koleaen til Norge. Sykdommen hadde spredt seg fra India til Europa med tusenvis av ofre og med død og fortvilelse i kjølvannet.

Pest og kolera fra Asia

Befolkningen i Norge og Europa var på 1800-tallet langt mer plaget av mage- og tarminfeksjoner enn i dag. Epidemier spredte seg fra land til land, fra en region til den neste, fra by til land eller omvendt. I mange tilfeller hadde sykdommene dødelig utgang. Særlig fryktet var epidemiske sykdommer som pest, kolera og tyfoidfeber.

Svartedauen, den store pesten rundt midten av 1300-tallet, spredte seg fra India og Asia til Europa. Pesten nådde Konstantinopel og Svartehavet i slutten av 1347. Ved utgangen av 1349 herjet den så langt vest og nord som i Skottland og Norge. Folk døde som fluer. Det tok flere hundre år før befolkningen i Europa igjen nådde samme nivå.

Kolera var en kjent og fryktet sykdom i Bengal i India på 1700-tallet. Den var akutt og kjennetegnet av kraftig diare, oppkast og høy feber. Sunne og friske mennesker ble rammet som av lynet, og kunne dø av kolera i løpet av et døgn. Symptomene var skremmende. Stort væsketap gjorde at den som så ut som en ungdom om morgenen var blitt en olding samme kveld. Huden skiftet farge og ble først blå og så svart.

Kolera sprer seg fra India til hele verden

Den indiske cholera De store koleraepidemiene på 1830-tallet inspirerte Henrik Wergeland til å skrive det lille dramaet "Den indiske cholera". Her lot han koleraen symbolisere Indias hevn over britenes harde undertrykkelse i koloniene Bort! bort, i rum Sjø femti Mile om dette Forbjerg. Døden er der alt. Fra Skib til Skib, fra Ø til Ø, forstærket med hærje'de Indiens Liigstank, springer den for endelig at naae Europa, og for første Gang at lade Indiens Kræfter beseire europæisk Kløgt. Til England snart rækker Indiens Hevn. Den aander -- den Indiens Vrede, Indiens Cholera, der trænger Pesten bort for selv at rase -- i hede Vinde over Havet, og forat omringe Verden puster alt (som Flammer over Tag for Tag at naae) den over Himalah, og strømmer gjennem de trange Butans Dale, dannende den store Ørken til et Dødsbassin, der atter, dæmmet op, igjennem Altai udgydes over Norden. (Henrik Wergeland, 1835) Liberalisme, karantene og stenging av grenser Når det brøt ut epidemier i landene rundt Middelhavet, hadde det siden middelalderen blitt innført karantene til faren var over. I landene lenger nord hadde ekspertene vanskelig for å tro at epidemiene skyldtes smitte. Britiske leger og politikere rundt 1850 hevdet at innføring av karantene var en utilbørlig innblanding i prinsippet om fri handel. Karantene under epidemier smakte av middelalder og katolsk overtro. Under koleraepidemien i Norge i 1853 ble det ikke benyttet karantene. Verken myndighetene eller flertallet av legene betraktet kolera som en smittsom sykdom. Helsemyndigheter hevdet at koleraen oppsto som følge av en epidemisk luftkonstitusjon av en viss intensitet. Skipstrafikken langs kysten fikk gå uhindret. Koleraen spredte seg fra landsdel til landsdel og fra en by til den neste.

Etter utbruddet av en stor koleraepidemi i Calcutta i 1817 økte frykten for at kolera ville spre seg til Europa. Nye handelsmønstre og britiske troppebevegelser i India bidro til at koleraen ble spredt over et langt større geografisk område enn tidligere. Sjøveien spredte sykdommen seg til Ceylon, Indonesia, Kina og Japan mellom 1820 og 1822. En britisk ekspedisjon brakte med seg kolera til Sør-Arabia i 1821, og herfra spredte slavehandlerne sykdommen langs østkysten av Afrika. Kolera spredte seg også til Mesopotamia og Iran og videre nordover til Syria og Det kaspiske hav. En hard vinter stoppet koleraens videre fremmarsj.

I 1830 begynte koleraen å spre seg til hele verden. Etter et utbrudd i Bengal i 1826 beveget koleraepidemien seg raskt langs de samme ferdselsårer som rundt 1820. I 1831 brøt det ut kolera i de baltiske land og Russland. Samme år brakte skip og skipsmannskaper med seg kolera til Hamburg, kontinentet og England. I 1832 nådde epidemien Irland. Irske immigranter brakte kolera med seg til Canada, hvor den spredte seg sørover til USA og Mexico i 1832 og 1833.

De første utbrudd av kolera i Norge

Da det ble kjent av det var brutt ut kolera i de baltiske land og på kontinentet våren 1831, innførte norske myndigheter karantene. Fram til slutten av 1831 ble 600 skip med et mannskap på 3 600 mann underlagt flere ukers karantene i norske havner. De kom fra steder der det enten var brutt ut eller var mistanke om utbrudd av kolera. Verken sjøfolk eller varer fikk komme i land.

Det strenge vaktholdet og helsemyndighetenes årvåkenhet gjorde at den første kolerabølgen ikke nådde Norge i 1831. Men vaktholdet skapte store problemer for handels- og skipsfartsnæringen. Myndighetene lempet på inngrepene.

Den første tilfelle av kolera i Norge kom i september 1832. I slutten av oktober erklærte helsemyndighetene at det var brutt ut kolera i Drammen og omegn. Det var meldt inn 33 tilfeller av kolera; 23 av de syke døde. De neste vel fire månedene døde to tredjedeler av dem som ble rammet.

Ett år senere brøt det på nytt ut kolera i Drammen, og denne gangen spredte sykdommen seg også til Oslo og forstedene rundt byen. Over 2 000 personer ble angrepet av kolera i 1833; nesten 1 200 døde.

Industrialisering og epidemier

Under industrialiseringen av Europa på 1800-tallet flyttet folk fra landsbygda og inn til byene. Arbeidsmiljøet i de nye fabrikkene kunne være tøft, skittent og larmende. Boligforholdene i storbyene var ofte elendige.

Mange personer ble trengt sammen på små boflater. De fleste vasket seg sjelden. Drikkevannet ble forurenset av overflatevann og kloakk. Når folk bodde så tett og urenslig, var det gode vilkår for spredning av livstruende, smittsomme sykdommer.

Befolkningseksplosjon i Oslo

Fra Vaterland ved Akerselva. Illustrasjon fra Skillingsmagasinet

Oslo var en av byene i Europa som hadde størst folkevekst mellom 1815 og 1900. Folketallet økte fra 11 000 i 1815 til bortimot 250 000 i 1900.

Innflytterne sto for den største veksten. Det var lett å få arbeid, men byggingen av nye boliger holdt ikke tritt med strømmen av innflyttere. Mange arbeiderstrøk og forsteder var på 1850-tallet preget av fattigdom, boligmangel, overbefolkede hus og slum.

Det var ikke uvanlig at to familier delte ett rom. I Pipervika bodde det i gjennomsnitt fem personer på hvert rom. I Stabellgården i Hausmannsgate bodde det 150 mennesker fordelt på 20 små rom.

Å bo så trangt skapte helsemessige problemer for beboerne og bekymring for byens myndigheter. Dårlige boforhold var et grosted for dødbringende epidemier.

Kolera i Oslo. Bøddelknekten ble smittebærer

I 1833 bodde enken Marthe Pedersdatter og Ole Petter, den elleve år gamle nevøen hennes, i et toroms hus på Enerhaugen. I de to rommene bodde dessuten bøddelknekten Ole Gulbrandsen og hans kone Anne, arbeideren Andreas Hansen og hans to døtre Karen Sophie (9 år) og Anne Marie (5 år) og enken Barbra Ulven og datteren, Anne Sophie (13 år).

Etter et oppdrag i Drammen for å piske en straffedømt, ble bøddelknekten Ole den 1. oktober overmannet av kramper, diaré og brekninger. To dager senere døde han. Flere av de andre beboere i huset ble også syke. Den 6. oktober døde madam Gulbransen, Ole Petter og Karen Sophie. Den 10. oktober døde 5-åringen Anne Marie. Madam Ulven og datteren Anne Sophie ble også syke, men overlevde.

Sju av ni beboere i huset ble syke. Fem av dem døde i løpet av ti dager. Distriktslege J.A. Kraft var ikke i tvil om at kolera nå hadde brutt ut i Christiania. Epidemien spredte seg raskt og krevde flere hundre liv.

I 1850 døde 87 personer i en mindre koleraepidemi som i hovedsak var begrenset til Grønland og Enerhaugen. Lege og hygieneprofessor Fredrik Holst beskrev boforholdene i en leilighet på Grønland der beboerne var smittet av kolera:

"I førstnevnte Gaards nederste Etage beboede 2 Familier, bestaaende av 2 Mænd, 2 Koner og 7 Børn, tilligemed 2 Grise et og samme værelse (…). Dette Værelse var deres eneste Bolig og tjente dem tillige til Kjøkken. Deres Leie var Straa og Høvelspaan. Under Gaarden var der en Kjælder, bestemt til Bolig for Mennesker, men siden afvigte Februar halvfuld av Vand, som en ny Eier begyndte at lade udpumpe, (…) under hvilket Arbeide en fast utaalelig Stank udbredte sig af det raadne Vand. Da Kjælderen var udpumpet, fandtes paa dens Gulv raadne Rotter, Muus og Katte.

Av i alt elleve beboere i leiligheten døde ti av kolera.

Koleraepidemien i Oslo i 1853 – smitte fra Rikshospitalet

Den verste koleraepidemien i Norge brøt ut i 1853. I løpet av noen måneder døde 2 500 mennesker. Oslo ble hardest rammet, med 1 597 dødsfall. En sjømann ble innlagt på Rikshospitalet for behandling av diaré. Det viste seg at han hadde kolera. I dagene som fulgte, døde flere andre pasienter og også enkelte av sykehuspersonalet. Sykdommen fulgte vaskekonene fra sykehuset til deres hjem i forsteder og arbeiderstrøk. Antall tilfeller av kolera var ikke så mange til å begynne med, men etter hvert spredte koleraen seg med eksplosiv fart over store deler av byen.

I dag vet vi at kolerabakterien sprer seg gjennom vann. En av årsakene til epidemien var at kolerabakterier fulgte med avsig fra sykehusets dobinger og trengte inn i en hovedvannledning som passerte sykehuset. Vannledningene spredte kolerasmitte videre til både fattig og rik. Men de fleste dødsfallene ble registrert i forsteder og arbeiderstrøk. Trange boliger og dårlig hygiene gjorde at smitten spredte seg raskt blant dem som bodde der.

Maren i myra. I utstillingen finnes et svært godt bevart lik av en ukjent kvinne som døde under koleraepidemien i Oslo i 1853, og ble begravet på en kolerakirkegård. på grunn av smittefrykt ble hun begravd så dypt at forråtnelsen foregikk på en måte som nærmest balsamerte legemet. Hun ble funnet under tomtearbeid der kirkegården hadde ligget og overført til Universitetet i Oslo.

Skadelige gasser eller levende smittestoff? Strid om årsaker og tiltak mot epidemier

Utbruddene av kolera i Nord Europa og Amerika utløste heftig debatt om årsaker og tiltak mot epidemiske sykdommer. De fleste leger holdt fortsatt hardnakket fast på miasmeteorien: Sykdommene smittet ikke fra person til person, men ble spredt via skadelige gasser eller miasmer i luften. De stammet fra døde kropper og råtnende materie i jorda. Hos personer med svekket almentilstand fikk miasmene godt fotfeste, og førte til sykdom og død.

Noen leger hevdet tidlig at kolera og tyfoidfeber skyldtes et levende smittestoff som spredte seg fra person til person eller via drikkevann og matvarer. Den britiske legen John Snow mente i 1854 å kunne påvise at tilfeller av kolera i London kunne tilbakeføres til vannet som ble drukket fra en bestemt brønn. Hans beviser og begrunnelser ble ikke akseptert av datidens kjente medisinske eksperter.

Det ble etter hvert klart at kolera rammet spesielt hardt i overbefolkete slumstrøk. Mange leger mente det utviklet seg miasmer rundt overfylte og utette dobinger, ekskrementer fra dyr og mennesker på gårdsplasser og på gater, og rundt bedrifter og boliger. For å forhindre at det skulle oppstå miasmer og epidemier var det viktig med tiltak som sikret rent drikkevann, bedre renovasjon og boforhold.

Helt til slutten av 1800-tallet var det stor uenighet blant leger og politiske myndigheter om sykdommens årsaker, spredningsmåte og behandling. Først med gjennombruddet for bakteriologien i 1880-årene begynte leger og helsemyndigheter å akseptere at kolera og andre sykdommer hadde sin årsak i bakterier som invaderte menneskekroppen, og som kunne overføres fra ett menneske til et annet.

Strid om behandling: Årelating, brennevin og klyster

Årelating.

Kolera var en ny sykdom i Europa. Fordi årsaken til sykdommen var ukjent, var det også stor uenighet om hvordan den skulle behandles. Datidens aviser flommet over av fantasifulle råd og reklame for medikamenter og metoder.

Årelating og igler ble anbefalt på det sterkeste. Noen sverget til kamfer, opium og alkohol, mens andre la vekt på utvendig behandling med sennepskaker og frottering av armer og bein. Mange anså oppkast og diaré som en positiv rensing av kroppen, og brekkmidler og klyster ble derfor benyttet for å holde dette i gang dersom det stanset opp.

Årelatingsinstrumenter.

I dag behandles kolera ved intravenøs erstatning av væske- og salttap. Tilsvarende behandlingsmetoder ble forsøkt allerede på 1830-tallet, men fikk først sitt gjennombrudd før 1900. En av årsakene til det var at de som lanserte ideene, manglet autoritet i de medisinske fagmiljøene. Tilførsel av vann og salter ble ansett for å være altfor uvitenskapelig og enkelt.

Tyfoidfeber krevde også mange liv på 1800-tallet. Sykdommen var en alvorlig mage- og tarminfeksjon, med høy feber over flere uker, omtåket bevissthet, magesmerter og diaré. Tarmblødning og bukhinnebetennelse var vanlige komplikasjoner.

I dag vet vi at tyfoidfeber forårsakes av tyfoidbakterien, en bakterie i salmonellaslekten. Tyfoidbasillen utskilles med avføringen. Smitten skjer via mat, melk eller vann som er forurenset av syke. Men også friske kan være smittebærere.

Jakten på årsaken til kolera – Tyskland mot Frankrike

Teoriene om smittsomme infeksjonssykdommer fikk sitt gjennombrudd rundt 1880. Den nye spesialdisiplinen bakteriologi førte til omfattende nytenkning innen de medisinske vitenskaper og fikk raskt praktiske konsekvenser for organiseringen av folkehelsearbeidet i en rekke land. Ved hjelp av mikroskoper og laboratorieforsøk ble stadig flere sykdomsfremkallende bakterier påvist.

Robert Koch (Nr. 3 fra h.) og hans ekspedisjon i Egypt på jakt etter kolerabakterien. Bilde hentet fra www.amuseum.de/medizin/htm/rkoch.htm

De ledende vitenskapsmenn innen den nye spesialdisiplinen var franskmannen Louis Pasteur og tyskeren Robert Koch. Det føltes maktpåliggende å prøve å finne om en bakterie også var årsak til kolera. Da det brøt ut kolera i Egypt i 1883, oppsto det frykt for at sykdommen igjen skulle spre seg til byene i Europa. Frankrike ba Pasteur om hjelp. Noen av hans nærmeste medarbeidere ble sendt til Egypt for å jakte på årsaken til kolera. Tyskland ville ikke være dårligere, og Robert Koch fikk i oppdrag av den tyske regjeringen å sende en vitenskapelig ekspedisjon til Egypt. Koch ledet selv ekspedisjonen, og tok med seg noen av sine dyktigste vitenskapelige medarbeidere.

Både den franske og den tyske forskerekspedisjonen etablerte seg i Alexandria i august. Begge gruppene foretok mikroskopiske undersøkelser for å avdekke epidemiens årsaker. Mye prestisje sto på spill. Men verken de franske eller de tyske forskerne klarte å isolere og bevise at en bestemt bakterie var årsak til koleraepidemien. En av Pasteurs mest lovende unge forskere, 27 år gamle Thullier, fikk selv kolera og døde under jakten på årsaken til sykdommen. Etter dødsfallet ga den franske ekspedisjonen opp og dro hjem.

Koch og hans folk fikk i oktober tillatelse av den tyske regjeringen til å dra videre til India og fortsette jakten der. Etter ankomsten til Calcutta i desember lyktes Koch og hans medarbeidere i løpet av få dager å dyrke en ren bakteriekultur av kolerabakterier. Bakterien hadde form som et komma og ble gitt navnet Vibrio Cholerae. Etter hjemkomsten til Tyskland i mai 1884 ble Koch-ekspedisjonen feiret over hele Tyskland. Koch ble mottatt av keiseren og av rikskansler Otto von Bismarck og feiret som en vitenskapelig helt.

Kolerabakterien slik den så ut gjennom mikroskopene på Kochs tid (t.v.) og gjennom moderne mikroskop (t.h).

Vannverk og vannbårne sykdommer

Gammelt vannrør av tre fra Kristiania. Bilde fra utstillingen

Innbyggere i norske byer før 1850 hentet drikkevannet sitt fra brønner, bekker og elver. I enkelte byer var det lagt enkle rør av tre fra en vannkilde til en kum eller en vannpost. Søppel fra husholdninger og innholdet fra utedoer ble som regel sluppet rett ut i vassdrag som ble benyttet til drikkevann. Urent drikkevann sammen med dårlig renovasjon var et alvorlig helseproblem.

I dag vet vi at vannbårne infeksjonssykdommer som kolera og tyfoidfeber kan forhindres ved å sørge for rent drikkevann og gode sanitærforhold.

Bergen var den første byen i landet som bygde eget vannverk hvor vannet ble transportert under høyt trykk i rør av støpejern. Det skjedde i 1855. Halden og Kristiania fulgte snart etter. Før 1900 ble det bygd bortimot 50 vannverk i de største byene. Til å begynne med var brannfaren den viktigste grunnen til at slike vannverk ble bygd. Men rent drikkevann for å forhindre epidemier ble snart et like viktig argument. Koleraepidemiene i Norge forsvant i takt med vannverksutbyggingen, og tyfoidfeberepidemier ble sjeldnere og mindre omfattende.

De eldste vannrørene i Kristiania var laget av utborede furustokker. Vanninntaket var i Akerselva. Rørene var mange steder utsatt for innsig av forurenset vann. Vannrørene kunne være en smittespreder under epidemier. Da støpejernsrørene kom, endret dette seg. Rørene ble lagt frostfritt. Skjøtene var tettere og vanntrykket høyere. Faren for forurensing og smittespredning ble redusert.

Vannbårne epidemier – fortsatt et stort problem

Informasjonsplakat om kolera fra Kina.

De vannbårne infeksjonssykdommene som herjet i Europa på 1800-tallet, er ikke lenger noe stort problem i denne delen av verden. Risikoen for kolera er liten i land med god vannforsyning, god tilgang på baderom og toaletter i hjem og på arbeidsplasser, et utbygd kloakksystem og et godt helsevesen.

Men koleraen er langt fra utryddet. Verdens helseorganisasjon (WHO) konstaterer at kolera er en sykdom på frammarsj i andre steder av verden. I 2001 var det nesten 200 000 tilfeller av kolera i 58 land. Mer enn 90 prosent av koleratilfellene var i afrikanske land.

Kolera er fortsatt en global trussel. Sykdommen er dessuten en viktig indikator på utviklingen av de sosiale forhold i de enkelte land. Det viktigste tiltaket i kampen mot kolera er tilgang på rent drikkevann og utbygging av kloakkanlegg. Dessuten arbeider den farmasøytiske industrien for å utvikle vaksiner som kan gi beskyttelse for lengre tid enn de som finnes på markedet i dag. Det bidrar også til å redusere risikoen for helsepersonell som spiller en sentral rolle i behandling og pleie.

Under Irak-krigen våren 2003 ble vannforsyningen i Iraks nest største by Basra rammet. På kort tid førte dette til at sivilbefolkningen ble utsatt for kolerasmitte. (Bilde hentet fra Norges Røde Kors. Mer info om dagens kolerasituasjon i Irak og andre land finner du på www.redcross.no)

 

 

 

Nettversjonen er utarbeidet av Norsk Teknisk Museum ved Dag K. Andreassen

Sunn sjel i et sunt legeme. Nasjonalt Medisinsk Museum