Før
1850 ble det utført ytterst få operasjoner. De første årene etter at Rikshospitalet
ble tatt i bruk i 1826, ble det bare utført 30 operasjoner i året. Anestesi,
eller bedøvelse, fantes ennå ikke.
På grunn av smertene pasientene ble påført, kunne det ikke gjennomføres langvarige operasjoner. Smertene ga mange pasienter sjokk. Det kunne i verste fall føre til at de døde. Hurtighet var kirurgenes viktigste ferdighet. En berømt kirurg var kjent for å ha amputert et ben på 28 sekunder.
Kirurgiske inngrep var risikable. Selv om pasienten overlevde inngrepet, var det stor sannsynlighet for å dø av sårinfeksjoner etter operasjonen.
Spjelking av brukne ben, amputasjoner, fjerning av byller og årelating var kirurgens viktigste oppgaver. Enkelte ganger ble det utført større inngrep som delvis fjerning av over- og underkjeven, operasjoner for hareskår og leppekreft, brokkoperasjoner og plastiske operasjoner. Hos pasienter med brudd på hjerneskallen ble det utført trepanasjon. Det ble boret et hull i kraniet for å suge ut blod.
Fra midten av 1800-tallet ble det eksperimentert med nye operasjonsmetoder som økte pasientenes sikkerhet og ga kirurgene nye muligheter. Bruk av anestesi og antiseptiske midler ga positive resultater for kirurgien. Flere typer operasjoner kunne gjennomføres, og mange pasienter overlevde selv alvorlige operasjoner.
Amerikanske leger og tannleger eksperimenterte fra 1840-tallet med bruk av lystgass. Når det ble brukt lystgass kunne tenner trekkes smertefritt, og det kunne utføres mindre operasjoner. Men lystgassen hadde relativt svak virkning. Den amerikanske legen William Morton regnes som anestesiens far. I 1846 demonstrerte han eter som bedøvelsesmiddel under en operasjon ved Massachusetts General Hospital. Nyheten spredte seg raskt til Europa, og eter ble tatt i bruk i London og Paris samme år.
Norske leger tok nyheten med seg hjem fra utlandet. Mindre enn et halvt år etter Mortons demonstrasjon ble eter tatt i bruk på Rikshospitalet. Våren 1847 ble eter også brukt under fødsler ved Fødselsstiftelsen. Kloroform ble første gang benyttet ved Rikshospitalet under en amputasjon i 1848. Samme år ble det brukt ved en tangforløsning på Fødselsstiftelsen.
Selv om enkelte entusiaster kastet seg over anestesien, tok det tid før det medisinske miljøet og kirurgene fullt ut aksepterte teknikken. Anestesi kunne også være farlig. Det første dødsfallet ble registrert i 1852.
Ved mindre operative inngrep var det ikke nødvendig med full bedøvelse. Eksperimenter med lokalbedøvende midler førte til at kokain ble introdusert i 1885. Alexander Malthe var den første norske legen som brukte kokain som lokalbedøvende middel ved sin private klinikk.
|
Sårinfeksjoner var et hovedproblem i tidlig kirurgi. Hygienen ved operasjonene var elendig. Infeksjonene endte ofte med døden. På 1860-tallet var Joseph Lister (1827-1912) ansatt som kirurg ved et sykehus i Glasgow. Der begynte han å studere infeksjoner hos pasientene. Selv om operasjonssår ble holdt rene, fikk pasientene ofte koldbrann. Lister mente at årsaken var en form for forråtnelse. Ved å lese Pasteurs arbeider lærte han at dette kunne skyldes luftbårne sporer av bakterier.
Gjennom eksperimenter fant Lister ut at karbolsyre påvirket bakteriene. Ved å rense sår og legge på desinfiserte bandasjer, klarte han å unngå infeksjon hos flere pasienter. Listers metode innebar også at kirurgene skulle vaske seg med karbolløsninger før og etter operasjoner. Middelet skulle dessuten sprøytes i operasjonssalen under operasjonen. Lister klarte å redusere dødsraten for pasienter med amputasjoner fra nesten 50 til 15 prosent. Lister publiserte sine resultater i 1867. Han møtte motstand. Metoden spredte seg langsomt til å begynne med. I Norge ble metodene gjort kjent i 1868 av professor Julius Nicolaysen.
Under den fransk-tyske krigen i 1870 ble det foretatt 13 200 amputasjoner blant de franske soldatene. Av disse døde 75 prosent av feber og koldbrann. De forferdelige dødstallene gjorde kirurgene langt mer åpne for nye ideer. Forsøk med Listers metode ga gode resultater og førte til rask spredning i Europa.
Robert Koch viste gjennom sine bakteriologiske studier at kjemikalier som karbolsyre, var mindre egnet enn varme til å sterilisere kirurgiske instrumenter. Karbolsyre irriterte dessuten huden. Den tyske legen Ernst von Bergmann utviklet nye metoder for å rengjøre operasjonssal, kirurg og pasient. Han fant også en metode for å sterilisere instrumenter med damp.
Økt oppmerksomhet om hygiene ga resultater ved norske sykehus fra begynnelsen av 1880-tallet. Øyelege Hjalmar Schiøtz gis mye av æren for det. Han understreket betydningen av god hygiene under operasjonene. Det var viktig at ingen skadelige stoffer kom i berøring med operasjonssåret.
Ved kirurgisk avdeling på Rikshospitalet ble det innført nye operasjonsrutiner. Alle instrumenter ble kokt i et gasskokeapparat før og etter operasjonen. Svamper, dren, nåler og tråd ble kokt rett før de skulle brukes. I tillegg ble pasienten badet og operasjonssalen grundig rengjort før operasjon. Kirurgen og assistentene var kledd i hvite operasjonsfrakker. Det hevdes at Rikshospitalet var det første sykehuset i Europa som innførte aseptisk sårbehandling.
Schiøtz fikk tilnavnet "snobben" fordi han insisterte på å bruke hvit frakk under operasjoner. Årsaken var selvfølgelig at han ønsket bedre hygiene. De gamle sorte kappene, som ikke ble vasket fra gang til gang, var svært uhygieniske.
Bilde fra utstillingen: Eldre kirurgi.Krigen mot infeksjonene - Nye hjelpemidler
i operasjonssalen.Operasjonssalen var lenge preget av gammeldagse metoder og utstyr. Før 1900 var det mye som endret seg. Sterilisering av instrumentene ble vanlig internasjonalt fra 1870-tallet. Gummihansker ble brukt i operasjonssalen første gang i 1889. Ansiktsmaske for å beskytte mot dråpesmitte ble først brukt av en polsk lege i 1897.
Tidligere hadde operasjoner blitt gjennomført i store operasjonsteatre. Der kunne mange leger og studenter følge med på inngrepet. Nå ble operasjonsteatrene erstattet med mindre operasjonssaler med bare det nødvendige personale til stede. Ansiktsmasker, gummihansker, operasjonsfrakker og mindre operasjonssaler bidro til å redusere infeksjonstilfellene. Det var like viktig som innføring av antiseptiske midler.
Forbedringer i operasjonsteknikk og muligheten for å kontrollere smerte og forhindre infeksjoner gjorde kirurgien mer anvendelig. Operative inngrep i kroppens hulrom, i hjerne, bryst og mage, ble mulig. Tidligere hadde kirurgien vært siste utvei, og bare brukt i nødstilfelle. Fra slutten av 1800-tallet ble kirurgien stadig oftere foretrukket som behandlingsmetode.
Norske kirurger hentet i siste halvdel av 1800-tallet erfaringer fra Tyskland og Østerrike, som hadde de beste kirurgiske miljøene. Flere typer operasjoner ble forsøkt. Mange av dem var av eksperimentell art og mislyktes ofte. Etter 1880 ble det gjort store fremskritt i ortopedisk kirurgi. Samtidig begynte norske leger med inngrep i lunger og mage-tarm systemet. Den første blindtarmoperasjonen ble utført i 1889. Samme år åpnet legene brystkassen til en pasient for å sy lungen fast til brystveggen. I 1896 sydde man et sår i hjertet til en pasient som hadde vært utsatt for knivstikk. Tilsvarende operasjon ble gjentatt fire år senere. I begge tilfellene døde pasienten.
