|
På
1800-tallet var en fødsel risikabel for både mor og barn. Mange
kvinner døde på grunn av komplikasjoner under og like etter fødselen.
Trangt bekken, svake rier og barselfeber var blant risikofaktorene. Faren
for komplikasjoner under fødsel økte med alderen.
Dødsfall knyttet til fødsel var i tilbakegang fra midten av århundret. På 1850-tallet døde syv av 1000 fødende kvinner; femti år etter døde tre av 1000.
Kvinnene utsatte seg nå sjeldnere for risikoen ved å føde. Fra 1860-tallet falt fødselstallet i byene, og fra 1880-tallet fødte også kvinner på landsbygda færre barn. Økt kunnskap om unnfangelse, svangerskap og fødsel fikk praktiske konsekvenser i form av færre svangerskap, særlig i høyere sosiale lag.
|
Bedre ernæring, bedre boliger og mindre hardt arbeid bidro til færre kompliserte fødsler. Mangelsykdommer forekom sjeldnere. På 1800-tallet var rakitt – engelsk syke – en utbredt skjelettsykdom hos barn, forårsaket av D-vitaminmangel. Hos jenter kunne sykdommen føre til deformert bekken og skape problemer ved svangerskap senere i livet.
Hjemmefødsel, med hjelp fra ufaglært hjelpekone eller utdannet jordmor, var det vanligste helt til etter 1. verdenskrig. På landsbygda fantes det ikke noe alternativ til hjemmefødsel. Men selv i de største byene, hvor det fantes fødselsstiftelser, fødte de fleste kvinnene hjemme. Frem til 2. verdenskrig sank antall hjemmefødsler dramatisk. I 1950 fødte for eksempel 99 prosent av kvinnene i Bergen på sykehus.
Barselfeber på fødselsstiftelser
Den første fødselsstiftelsen i Norge ble opprettet i Oslo i 1818. Den skulle være et utdanningssted for jordmødre og leger. Før den tid hadde norske jordmødre reist til Danmark for å få utdanning. Fattige kvinner som la seg inn på fødselsstiftelsene, slapp å betale. De stilte sin fødende kropp til rådighet for undervisning. I Bergen kom det fødselsstiftelse i 1861.
Det var risikabelt å legge seg inn på fødselsstiftelse. Selv om forløsningen av barnet gikk godt, ble mange rammet av barselfeber. De fikk høy feber, ofte med frostrier og smerter i underlivet, og mange døde. Det var et mysterium for fødselsleger hvorfor kvinner var mer utsatt for barselfeber når de fødte på sykehus i stedet for hjemme.
Militærhospitalet
og Fødselsstiftelsen, Christiania.
Den
ungarske legen Ignaz Philipp Semmelweiss (1818-1865) mente å ha funnet
årsaken til barselfeber allerede før 1850. Under sitt arbeid
ved fødselsklinikken ved universitetssykehuset i Wien la Semmelweiss
merke til at det var stor forskjell på de to fødeavdelingene:
tre ganger så mange kvinner døde av barselfeber ved den fødeavdelingen
hvor medisinstudentene fikk opplæring. I 1847 kom Semmelweiss til at
kvinnene som ble undersøkt av studenter som kom rett fra undervisning
med disseksjon av lik, var mest utsatt for barselfeber.
Semmelweiss mente studentene brakte med seg et "likstoff", som også forårsaket forråtnelse hos de fødende kvinnene. Han testet teorien sin ved å be halvparten av studentene om å vaske hendene grundig i en kloroppløsning før de undersøkte pasientene. Den andre halvparten fortsatte med vanlig praksis; å undersøke pasientene uten å vaske seg. Resultatet var en dramatisk nedgang i antall tilfeller av barselfeber hos de pasientene hvor studentene først hadde vasket seg. Semmelweiss mente å se en klar sammenheng mellom uvaskede hender og barselfeber.
Ytterst få av medisinkollegene til Semmelweiss lot seg overbevise. Hvordan kunne denne unge assistentlegen fra Ungarn tro at han visste bedre enn berømte universitetsprofessorer i Wien? Alle autoriteter tok avstand fra teoriene til Semmelweiss. Han mistet sin stilling ved universitetssykehuset i Wien og måtte dra tilbake til Budapest og Ungarn. Først flere tiår senere ble hans teorier om barselfeber anerkjent. I mellomtiden døde tusenvis av kvinner.
Kontroll av gravide
Bedre renslighet førte til at færre kvinner døde av barselfeber i Norge frem mot 1900. Oppmerksomheten dreide nå mot svangerskapsforgiftning (barselkramper). Det ble økt interesse for selve svangerskapet. Dersom det var tegn til svangerskapsforgiftning, kunne legen foreskrive passiv behandling, med ro, sengeleie og melkediett, eller aktiv behandling, som gikk ut på å fremskynde fødselen.
Betydningen av legeundersøkelser i svangerskapet ble understreket. E.C. Dahls fødselsstiftelse i Trondheim begynte i 1914 med veiledning for gravide kvinner. I perioden 1914 til 1929 var det ingen dødsfall blant kvinnene som mottok slik veiledning.
For å sikre alle et likt tilbud, krevde flere leger at det offentlige skulle ta ansvar for det forebyggende arbeidet. I 1934 foreslo medisinaldirektøren Lov om kommunale helsestasjoner for mor og barn. Forslaget fikk ikke gjennomslag i første omgang. Det ble likevel bygd ut en rekke veiledningsstasjoner av de frivillige organisasjonene. Norske Kvinners Sanitetsforening var en pioner i denne sammenhengen. Offentlig støtte til bygging av helsestasjoner for gravide kom i gang fra 1938. Men driften ble fortsatt utført av de frivillige organisasjonene.
Spedbarnsdøden
Gjennom hele 1800-tallet var det høy spedbarnsdødelighet i Norge. Rundt 1900 døde ti prosent av alle nyfødte barn i løpet av første leveår. Dødeligheten var størst i de store byene Bergen og Oslo, og i landdistrikter i Finnmark og Agder. De sosiale forskjellene var store, og dødeligheten var høyest blant de fattigste. Det farligste av alt var å bli født utenfor ekteskap. Bortimot 40 prosent av barna som ble født av ugifte mødre i Oslo mellom 1877 og 1900 døde i løpet av første leveår!
Selv om spedbarnsdødeligheten var høy, var dødeligheten i Norge likevel lavest i Europa. En viktig årsak var at de fleste norske spedbarn ble ammet. Spredt bebyggelse hadde også betydning. De små ble utsatt for mindre smitte.
Etter 1900 begynte myndighetene for alvor å bekjempe spedbarnsdødeligheten. Kampen ble begrunnet med ønske om befolkningsvekst, en sunn og sterk befolkning og den personlige sorgen for den enkelte familie som mistet et spedbarn. Det ble fokusert sterkt på mødrenes omsorg for egne barn, og de sosiale betingelsene for å kunne utøve den nødvendige omsorg. Amming og ernæring sto sentralt i debatten om spedbarnsdødelighet. Tidligere ble barnedød gjerne oppfattet som et resultat av Guds vilje eller skjebnen. Det offentlige helsevesen, legene og mødrene påtok seg sammen et sterkere ansvar for at nyfødte barn skulle kunne leve opp.
Spedbarnskontroll
Etter
1900 og frem mot 1. verdenskrig falt spedbarnsdødeligheten i Norge.
Mest markert var tilbakegangen i Oslo, hvor den falt fra over tolv prosent
i 1900 til tre prosent i 1930. I denne perioden bygde Oslo ut landets beste
tilbud for nyfødte og deres mødre. Det ble opprettet barnepleiestasjoner.
I 1930 var 60 prosent av spedbarna i Oslo til jevnlig kontroll det første
leveåret.
De første forsøkene med spedbarnskontroll startet rett etter 1900. Axel Johannessen, professor i barnesykdommer, tok initiativet til opprettelsen av en kontrollstasjon for spedbarn i den gamle fødselsstiftelsen i Oslo i 1906. Kristiania menighetspleie opprettet en barnepleiestasjon i 1911. Norske Kvinners Sanitetsforening åpnet sin første kontrollstasjon for spedbarn i Oslo i 1914. Den store utbyggingen av stasjoner for spedbarnskontroll rundt om i landet fant sted på 1930-tallet, og Norske Kvinners Sanitetsforening var spydspissen i denne utbyggingen. Før 1950 var det rundt 400 slike stasjoner i landet; 270 av dem ble drevet av Norske Kvinners Sanitetsforening. Mange av dem utførte både svangerskaps- og spedbarnskontroll.
Katti Anker Møller (1868-1945)
Katti
Anker Møller var en av de fremste forkjemperne for kvinners rettigheter
på begynnelsen av 1900-tallet. Hun engasjerte seg sterkt i ugifte mødres
og uekte barns stilling. I 1902 var hun med på å reise det første
hjemmet for enslige mødre i Oslo. Sammen med sin svoger, venstrepolitikeren
Johan Castberg, arbeidet hun for radikale reformer. Resultatet ble de "Castbergske
barnelover" i 1915, som blant annet sikret barn født utenfor
ekteskap rett til farens navn og arv.
Katti Anker Møller mente at kvinner selv skulle bestemme hvor mange barn de ville sette til verden. Hun sto på barrikadene for prevensjon og fri abort. I 1916 tok hun initiativet til en egen barselhjemutstilling i Oslo. Her ble søkelyset satt på forholdene for gravide og fødende. Hun kjempet utrettelig for å bedre mødrenes kår, og arbeidet for obligatoriske kommunale husmorskoler med mødrefag. Kvinner var ikke født til å bli mødre. De måtte utdannes til mødre.
I 1919 lanserte Katti Anker Møller ideen om mødrelønn. Kvinner burde få lønn fra staten for det arbeidet de utførte som mødre. Ideen ble støttet av Arbeiderpartiet, som nedsatte en mødrelønnkomité. Dette var begynnelsen til det vi i dag kjenner som barnetrygden. Det var Quisling-regjeringen som innførte barnetrygden under 2. verdenskrig. Det ble gjort et stort nummer av at barnetrygden skulle utbetales til barnets mor som en samfunnsmessig anerkjennelse av hennes arbeid. Slik er det fortsatt.
Utstilling fra 1916 – fortsatt aktuell?
|
I 1916 åpnet Katti Anker Møller og ledelsen for Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet barselhjemutstillingen i Oslo. De ønsket å skape oppmerksomhet omkring de problemene som bolignød og fattigdom skapte for fødende kvinner.
Utstillingen ble brukt som et redskap i kampen for å skaffe midler til bygging av et kommunalt barselhjem i Oslo. Barselhjemmene skulle være et alternativ til fødeklinikkene og gi mødre fra små kår en mulighet til god opplæring i spedbarnstell. Katti Anker Møller ønsket at kvinner selv skulle ha alt ansvar ved fødsler. Barselhjemmene skulle ledes av jordmødre, ikke av leger. De skulle innrettes slik mødrene ønsket at de skulle være.
Barselhjemutstillingen åpnet i Bøndernes Hus i Oslo den 26. april 1916, og holdt åpent i 10 dager. Den viste utviklingen av fødselshjelp, barselpleie og spedbarnsstell i Norge i et historisk perspektiv. Utstillingen skulle kaste lys over betydningen av mødrenes oppgaver og arbeid. Den skulle gi kvinner innsikt i biologi, familiehygiene og praktisk barnestell.
Utstillingens avdeling om spedbarn ga kunnskap om spedbarns vekstutvikling og forskjellen på brystbarn og flaskebarn. Det ble gitt informasjon om de mest utbredte sykdommene hos barn. I jordmødrenes avdeling var det et fødeværelse slik det burde utstyres i et fremtidig barselhjem. Avdelingen for svangerskapshygiene formidlet opplysninger om befruktning og fosterets utvikling i svangerskapet. Det ble stilt ut eksempler på fornuftige klær og utstyr for gravide. Betydningen av bakteriologisk kunnskap og hygiene ble også understreket.
Møller mobiliserte Rikshospitalets barneavdeling, Kvinneklinikken og E.C. Dahls stiftelse i Trondheim i arbeidet med utstillingen. Flere kjente kvinner holdt foredrag. Norges første kvinnelige professor, Kristine Bonnevie, snakket om "Individets Slegtsansvar".
Utstillingen var en kjempesuksess. Hver dag sto det lange køer av folk som ventet på å slippe inn i utstillingslokalet. Det ble ytret sterke ønsker om å få utstillingen til andre byer. Sosialdepartementet bevilget penger, og utstillingen kunne settes opp i en rekke norske byer i 1916 og 1917, med stor tilstrømning over alt.
|
Kvinners
månedlige menstruasjon var tidligere langt mer tabubelagt enn i dag.
Så sent som i 1960-årene kom den første menstruasjonen
som et sjokk på mange jenter. Ingen hadde fortalt dem om hva som skulle
skje. Skolen ga ingen informasjon, og mødrene kviet seg ofte for å
fortelle døtrene hva de hadde i vente. Mange jenter var sikre på
at de skulle dø når de fikk sin første blødning.
Før 1900 brukte kvinnene sjelden noen form for beskyttelse når de hadde menstruasjon. De lot blodet renne rett ned, og likte derfor best å holde seg innendørs. Å vise seg frem i offentlighet i en slik tilstand var en skam.
|
Bind og belter kom i salg i Norge fra begynnelsen av 1900-tallet. På 1930-tallet kom tamponger og engangsbind av gasvev på markedet. Det var ikke alle som hadde råd til å kjøpe ferdige bind og tamponger. I stedet strikket og heklet kvinnene bind av bomullsgarn eller sydde dem av flanellstoff. Det ble laget en hempe i hver ende av bindet, og bindene ble festet med bånd til beltet som holdt strømpene oppe. Etter bruk ble bindene bløtlagt, vasket og kokt, slik at de kunne brukes flere ganger. Bindene holdt dårlig på blodet. For kvinner var det derfor knyttet en viss angst til å ha menstruasjon. De var redde for at det skulle synes hvilken tilstand de var i.
Kjøpebind fikk først større utbredelse etter 1950. Moderne bind uten belter og snorer er nært knyttet til nye klesmoter med ettersittende undertøy som kan holde bindene på plass.
Kondomer i kassen, p-piller på apoteket
|
|
Gjennom tidene har en rekke metoder blitt brukt for å hindre graviditet – først og fremst avholdenhet, "sikre perioder" og å "hoppe av i svingen". Eddik, svamp trukket med honning og urinblærer fra dyr var kjente metoder, men ble knapt brukt av det store flertall. Rundt 1840 ble det introdusert forbedringer av pessaret og kondomet. Deres utbredelse økte i takt med kvaliteten på elastiske gummimaterialer. Denne type prevensjon var kostbar, og folk flest hadde ikke råd til slikt. Etter 1900 kom spiralen i stadig nye former og materialer.
P-pillen var en banebrytende oppfinnelse. Den inneholder kvinnelige kjønnshormoner (gestagen og østrogen) som forrykker kroppens hormonbalanse. Kvinnen blir midlertidig steril. P-pillen ble klinisk testet på fattige kvinner i Puerto Rico i 1955. Food and Drug Administration i USA godkjente p-pillen som menstruasjonsregulator i 1957. Fire år senere ble det imidlertid rapportert om alvorlige bivirkninger hos enkelte brukere – tromboser, gulsott, migrene og stivkrampe. De verste bivirkningene ble redusert ved nøye overvåking av mengden østrogen i pillene.
Et p-pille"brett"
for en måned, utformet for lett å kunne kontrollere at dagens
pille er tatt. Svenske Trionetta er en av de mange p-pillemerkene på
markedet.Anvendelsen av p-pillen fikk enorme sosiale konsekvenser i hele verden, ikke minst i rike industrisamfunn. Tilgjengeligheten av prevensjonsmidler som p-pillen var viktige elementer i den antiautoritære ungdomsrevolusjonen og seksuelle frigjøringen på 1960-tallet. Paven og den katolske kirke, men også protestantiske kirkesamfunn, var sterkt i mot kunstige former for fødselskontroll. Reformorienterte katolikker argumenterte for at p-pillen ikke kunne anses som "kunstig" kontroll. Den katolske kirken var uenig i det den gang og også i dag.
Først i 1974 nevnes prevensjon i norske læreplaner. Elevene skulle lære prinsippene for hvordan prevensjon fungerer, men "praktisk veiledning i prevensjon skal ikke høre med til grunnskolens lærestoff."
Det har skjedd store endringer på dette feltet i skolen og samfunnet siden den gang. I tillegg til de prevensjonsmidler som allerede er nevnt, er det de senere år også kommet i handelen nye prevensjonsmidler som p-ringen, p-staven og p-sprøyten. Fortsatt finnes det bare to måter å garantere seg 100 prosent imot graviditet på - sterilisering eller seksuell avholdenhet.
Prevensjonsforkjempere
"Jeg og min mann vi elsker hinannen så samleie er uunngåelig og forståelig, så et nytt svangerskap kan snarest melde seg. Gi meg råd så jeg kan unngå svangerskap en stund så jeg kan bli sterk og se mer lyst på moderpliktene." [Brev til Mødrehygienekontoret i Oslo – 1920-tallet]
Pionerer som Katti Anker Møller og Karl Evang startet på 1920- og 30-tallet et omfattende opplysningsarbeid omkring seksualitet og prevensjon. Bruk av prevensjon var et omstridt tema. En rekke politikere og de fleste leger mente at økt kunnskap om prevensjon ville føre til løsaktighet og true ekteskapet. Kirkens menn hevdet at "enhver kunstig innskrenkning av barnefødslene er mot kristendommens ånd og moral."
Katti Anker Møller kjempet allerede i 1915 for økt kunnskap om og tilgang til preventiver. I 1922 oversatte hun pamfletten til den engelske likestillingsforkjemperen Marie Stopes om hvordan arbeidende kvinner kunne oppdra sunne barn og unngå uønskede svangerskap. I pamfletten ble det gitt råd om anvendelsen av pessar og andre prevensjonsmidler for kvinner. Inntektene fra salg av pamfletten gikk til å finansiere opprettelsen av et mødrehygienekontor i Oslo.
|
Mødrehygienekontoret, som åpnet i 1924, ga seksuell opplysning, delte ut preventiver og veiledet i bruken av dem. Vordende mødre fikk innføring i helselære, spedbarnsstell og ernæring. Kontoret hjalp også til med å skaffe praktisk og rimelig spedbarnsutstyr. Før 2. verdenskrig ble det opprettet lignende kontorer i flere byer rundt i landet. Kontorene konsentrerte seg om kvinner med lav inntekt og dårlige levekår.
Legen Karl Evang fortsatte arbeidet til Katti Anker Møller og Mødrehygienekontoret. Manglende kunnskap om prevensjon ble sett på som en trussel mot kvinners helse. I 1930 ga Evang ut boken Fødselsregulering. Her ga han begrunnelser for bruk av prevensjon og beskrev anvendelsen av prevensjonsmidler som pessar og kondom. Boken vakte stor debatt i hele landet, særlig i konservative og kristne miljøer.
|
Å ta abort var lenge straffbart. Frem til 1842 var det dødsstraff for abort. I straffeloven av 1902 het det: "Kvinde, der ved fordrivende midler eller på anden Maade rettsstridig dræber det Foster, hvormed hun er svanger, eller medvirker hertil, straffes for Fosterfordrivelse med Fængsel indtil 3 Aar."
Manglende kunnskap om og tilgang til prevensjonsmidler førte til uønskede svangerskap. Mange norske kvinner tok ulovlige aborter. Enkelte gikk til "kloke koner" eller forsøkte selv å foreta inngrepene. Innleggelse på sykehus som følge av mislykkede abortinngrep, var vanlig. Mange ble sterile, og hvert år var det kvinner som døde etter slike inngrep.
I foredraget "Moderskapets frigjørelse" i 1915 hevdet Katti Anker Møller at kvinnefrigjøring ikke var mulig uten at kvinner selv kunne regulere hvor mange barn de satte til verden. Kunnskap om prevensjon måtte utbres. Det måtte bli adgang til fri abort. Hun mente at kvinner selv – ikke legene – skulle ha rett til å bestemme om de skulle avbryte et svangerskap. Ideene møtte sterk motstand, også i store deler av kvinnesaksbevegelsen. Møllers radikale program fikk bare støtte fra arbeiderbevegelsen.
Debatten om fri abort var et hett politisk tema i hele etterkrigstiden. Abort preget i sterk grad valgkampen foran Stortingsvalget i 1977. Etter harde debatter ble loven om rett til selvbestemt abort vedtatt i Stortinget i 1978. Kvinner har etter denne loven rett til selvbestemt abort før 12. svangerskapsuke. Når fosteret er skadet, gis det anledning til abort frem til uke 18. De senere år har det årlig blitt gjennomført rundt 14 000 aborter i Norge. Mange fryktet at aborttallene ville øke etter innføringen av abortloven i 1978. Det har ikke skjedd.
I
1864 ble det registrert 933 tilfeller av kjønnssykdom i Oslo. Antall
tilfeller ble nær fordoblet de neste femten årene. Det var sterkest
økning i antall registrerte tilfeller av gonoré, men også
utbredelsen av syfilis tiltok. Økningen sto i nær sammenheng
med veksten i prostitusjon i hovedstaden.
Gonoré – populært kalt dryppert – har vært kjent siden oldtiden. Vanlige tegn er utflod og smerter under vannlatingen. Gonokokkbakterien som forårsaker gonoré, ble oppdaget i 1879.
Syfilis viser seg med sår på kjønnsdelene. Men også indre organer kan angripes. Sykdommen har flere stadier som følger hverandre. Den angrepne er symptomfri i mellomperiodene. Uten behandling kan syfilis føre til sinnslidelse, paralysis generalis. Lenge ble kvikksølv brukt som medisin mot syfilis. Enkelte mente at sykdommen ikke eksisterte; at symptomene bare var et resultat av kvikksølvet, som er giftig.
Siden sykdommen satte merker på kjønnsorganene og ble spredt gjennom seksuell omgang, og fordi den hadde så alvorlige konsekvenser, ble syfilis i århundrer oppfattet som en straff for umoralsk livsførsel.
I 1905 ble bakterien Treponema pallidum beskrevet som årsaken til syfilis. Året etter introduserte den tyske legen August von Wassermann en blodtest for diagnostisering av sykdommen: Wassermann-testen. Professor Paul Ehrlich og hans assistenter begynte i 1909 å teste virkningen av legemiddelet salvarsan på syfilispasienter. Resultatene var forbløffende. I løpet av noen måneder ble mer enn 10 000 syfilispasienter friske. I løpet av noen få år hadde syfilis fått en forklaring, en diagnosemetode og en behandling.
Etter at penicillin ble utviklet i USA under 2. verdenskrig har dette vært det mest effektive legemiddel mot kjønnssykdommene syfilis og gonoré. Bruken av penicillin førte til et sterkt fall i forekomsten av disse sykdommene i industrialiserte land etter 1950.
Under den seksuelle frigjøringen på 1960- og 70-tallet var det en oppblomstring av gonoré og syfilis i Norge, men i dag er sykdommene lite utbredt. Forekomsten av kjønnssykdommen chlamydia er langt større, særlig i ungdomsmiljøene.
Prostitusjon er fortsatt en vanlig smittekilde for gonoré og syfilis. Statistikken viser at homofile menn er mest utsatt.
|
Rundt 1850 fantes det 15-20 bordeller i Oslo. I tiårene som fulgte, utviklet det seg en betydelig prostitusjon utenfor bordellene. I 1870- og 80-årene var det mellom 750 og 1000 prostituerte kvinner i Oslo – et høyt tall i en så liten by. Prostitusjon var utbredt også i Bergen og Trondheim.
Til tross for en streng seksualmoral ble det ofte godtatt at menn gikk til prostituerte. De prostituerte kunne være sypiker, tjenestepiker eller fabrikkarbeidere som hadde problemer med å tjene til livets opphold. Glorete strømper, elegante hatter og utspjåkede klær gjorde dem lett gjenkjennelige.
Prostitusjon var ulovlig. Men hverken politi eller rettsvesen foretok seg stort for å håndheve loven. I Oslo, Bergen og Trondheim gjennomførte politilegen hygienisk kontroll av prostituerte for å hindre kjønnssykdommer. Prostitusjon fikk dermed en offisiell godkjenning
|
I 1886 ga maleren og forfatteren Christian Krohg ut romanen Albertine. Boken skildret hvordan fattigjenta Albertine ble ført ut i offentlig prostitusjon, og var en kritikk av ordningen med politikontroll. Dagen etter utgivelsen ble boken beslaglagt av politiet etter ordre fra justisministeren. Beslagleggelsen ble senere oppretthold av byretten og Høyesterett. Endelig dom ble avsagt i 1888, og er aldri blitt formelt opphevet. I 1921 ble imidlertid romanen utgitt på nytt i Krohgs samlede verker, uten at myndighetene grep inn.
Krohg ble dømt for krenkelse av "Sædelighed og Bluferdighed". Til sin roman malte han flere bilder. Det mest kjente er "Albertine i politilægens venteværelse" fra 1886-87.
BeslagIeggelsen av "Albertine" og alt oppstyret rundt Krohg og rettsakene utløste en heftig offentlig debatt. Det ble satt frem krav om at det måtte bli slutt på de nedverdigende kontrollene hos politilegen. Kontrollene kunne likevel ikke hindre kjønnssykdommenes spredning. I 1888 ble det gjort vedtak om at kontrollen av prostituerte hos politilegen skulle oppheves.
Etter 1900 sank antall prostituerte. En friere seksualmoral førte til at markedet for kjøp og salg av seksuelle tjenester ble mindre. Det siste tiåret har prostitusjonen igjen vokst. I dag finnes det omlag 2500 prostituerte i Norge.
På
1800-tallet var det livsfarlig å føde barn. Mange kvinner
døde under eller etter fødselen. Hvert tiende barn døde
før det var et år gammelt.
Prevensjon
var et tabuemne til lenge etter 2. verdenskrig. Kondomer ble solgt
diskret hos frisøren eller i spesialbutikker. P-pillen kom
først på markedet i Norge i 1967. I dag kan kondomer
kjøpes ved kassen i dagligvareforretninger, på bensinstasjoner
og fra automater. P-piller fås på apoteket. Opplysning
om prevensjon gis i skolebøker og jenteblader. Dette er helt
nytt i vår tid. 
Kondomer vist i utstillingen
